Heder og ære til kamerat Maurício Grabois

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND) fra 2012. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

100-årsjubileum for Maurício Grabois’ fødsel

En kommunist av høy rang

Maurício Grabois ble medlem av Brasils Kommunistiske Parti i 1932, da partiet hadde eksistert i ti år og den unge militanten ennå ikke hadde fylt 20 år. Fra da av deltok han aktivt i de ideologisk-politiske kjernekampene til det brasilianske proletariatet og dets fortropp, i det revolusjonære folkeopprøret i 1935 og i den konstituerende forsamlingen i 1946 som medlem av BKP-fraksjonen. Han utmerket seg i kampen mot Khrusjtsjovs revisjonisme og i bruddet med hans representanter i partiet. Han var blant de mest aktive i kampen for rekonstruksjonen av partiet i 1962, samt en forsvarer av strategien om langvarig folkekrig som veien til den brasilianske revolusjonen. Som kommunistisk leder og militær kommandant for Araguaia-geriljaen (1972–1974) kjempet han og falt med våpenet i hånden som et gyldent segl på et helt liv viet til å tjene massene, revolusjonen og kommunismens sak.

I anledning av hundreårsdagen for fødselen til denne store brasilianske kommunistlederen ønsker vi å uttrykke vår respekt og gi ham en ydmyk hilsen: Evig ære til Maurício Grabois!

Kort biografi om Maurício Grabois

Victória Lavínia Grabois Olímpio*

Maurício Grabois ble født 2. oktober 1912 i Salvador, Bahia [En delstat nordøst i Brasil. Oversetters anm.]. Han var det femte barnet til Augustin Grabois og Dora Kaplan, russiske jøder som flyktet fra Ukraina i 1905, under krigen mellom Japan og Russland. Augustin reiste til den nye verden sammen med Dora og deres første datter, på jakt etter bedre levekår. De bodde i Argentina, hvor familien ble større, og ankom Brasil, hvor de slo seg ned i Salvador etter å ha oppholdt seg i Belém og Recife.

I 1925 begynte Maurício Grabois på Bahia Gymnasium, hvor han hadde Carlos Marighela som klassekamerat. På denne skolen fullførte han videregående utdanning og ble sterkt påvirket av rektoren, Bernardino José de Souza – en mann med inngående kjennskap til den nasjonale virkeligheten.

Før han fylte 20 år, i 1932, valgte han en militær karriere. Mens han fortsatt gikk på militærskolen, meldte Grabois seg inn i kommunistpartiet og begynte å vie hele sitt liv til partiarbeidet.

I 1934 deltok han i aksjonene mot nazifascismen. I 1935 arbeidet han med å opprette og styrke Den nasjonale frigjøringsalliansen, og var allerede da regional leder av organisasjonen.

I løpet av de ti årene med Vargas-diktaturet, da politiet iverksatte en brutal undertrykkelse av kommunistene, drev Maurício Grabois en utrettelig politisk motstandsbevegelse. Han ble arrestert i 1941 og tilbrakte halvannet år i fengsel. Da han ble løslatt, ble han umiddelbart medlem av partiets provisoriske nasjonale sekretariat, hvor han fikk i oppgave å organisere og gjennomføre den nasjonale konferansen som ble avholdt i 1943 i Serra da Mantiqueira, der han ble medlem av nasjonalkomiteen, eksekutivkomiteen og av sentralkomiteens sekretariat.

I 1945 ble han valgt inn som medlem av forfatningsforsamlingen og utførte et intensivt parlamentarisk arbeid. Han var fraksjonsleder i det føderale parlamentet i to år, inntil de kommunistiske representantenes mandater ble inndratt, og måtte deretter klandestint.

De store ideologiske forskjellene i den kommunistiske bevegelsen gjennom 1950-årene førte til at han gikk i direkte opposisjon til BKPs partilinje, og han ble ekskludert fra partiet i 1961. Etter denne splittelsen ble Brasils Kommunistiske Parti rekonstruert, og han bidro i stor grad til utformingen av partiets program.

I 1964, etter militærkuppet, flyttet Grabois, hans kone Alzira og barna til São Paulo, og hele familien måtte igjen klandestint – en vanskelig periode for alle. Maurício Grabois’ siste møte med familien fant sted i begynnelsen av januar 1972, før Araguaia-geriljabevegelsen startet. Han ble aldri sett igjen av kona og datteren.

Kuppet i 1964 forsterket debattene, konfliktene og de politiske analysene som engasjerte ham. Dermed gikk Grabois over til direkte aksjon og satte all sin kraft inn på å forberede den væpnede kampen i Araguaia. Der var han fra første stund, der levde han side om side med det utbyttede folket, og der kommanderte han Geriljastyrkene i Araguaia.

Den politiske kampen flettet seg sammen med personlige tragedier. André Grabois, hans sønn, ble drept da militæret den 14. oktober 1973 gjennomførte en storstilt mobilisering og forberedte et bakhold på gården Caçadora i den sørlige delen av Pará. Svigersønnen hans, Gilberto Olímpio Maria, forsvant også på juledagen 1973; Criméia Alice Almeida, Andrés kone, som var gravid i femte måned, forlot geriljaen og vendte tilbake til São Paulo, hvor hun ble arrestert to måneder senere. Sønnen hennes, João Carlos, Grabois’ barnebarn, ble født på DOI-CODI i Brasília.

Maurício Grabois skrev etter sønnens død: «Avdeling A har mistet sin kommandant, en dyktig mann og en av de reneste revolusjonærene. Han hadde vært tilknyttet P siden han var 16 år og hadde mye å gi revolusjonen. Han var en utmerket kommandant. Den første feilen han imidlertid begikk, ble hans undergang. Han var 27 år gammel, og hans egentlige navn var André Grabois.»

Maurício var Abel, Mário, Freitas, Chico, Velho. Geriljakrigerens navn glitrer som et speilbilde av våpenet i måneskinnet. Revolusjonen var hans livsgrunnlag. Hans store drøm var å gjøre slutt på den kapitalistiske undertrykkelsen som ble påtvunget det brasilianske folket. Mot militærdiktaturet valgte han den væpnede kampen.

Maurício Grabois ble skutt og drept den 25. desember 1973, ifølge beretninger fra innbyggere i området. Med hjertet gjennomhullet av kuler bar han smerten over mange dødsfall: over sin sønn André, over Gilberto, over utallige unge geriljasoldater fra Araguaia og over den store Che Guevara, som ble myrdet flere år tidligere. Han etterlot seg et eksempel på sin integritet, sin ironi og humor, sin hengivenhet og lojalitet overfor kameratene og partiet sitt, samt sin optimisme og entusiasme for revolusjonen. Hans liv vil være en konstant kilde til inspirasjon for unge mennesker som tror på et mer rettferdig og likestilt samfunn.

Det er verdt å påpeke at likene av Maurício Grabois, hans sønn André Grabois, svigersønnen Gilberto Olímpio Maria og de øvrige 67 geriljasoldatene og bøndene fra Araguaia-geriljaen aldri ble funnet. Og under de militære operasjonene i Araguaia-regionen begikk offentlige tjenestemenn alvorlige menneskerettighetsbrudd, som ulovlige og vilkårlige arrestasjoner, tortur, utenomrettslige henrettelser og tvungne forsvinninger, som ble begått mot medlemmer av Brasils Kommunistiske Parti, og også mot lokale bønder.

I mange år holdt den brasilianske staten operasjonene i regionen hemmelige. Likevel var statens etterforskning på selve geriljaområdet resultatløs. Til dags dato har den verken kartlagt det individuelle ansvaret eller reist tiltale mot gjerningspersonene bak de begåtte forbrytelsene.

Det har altså gått nesten 40 år siden hendelsene fant sted, og de ansvarlige holder seg fortsatt i fullstendig taushet. Dette skyldes hovedsakelig den rådende tolkningen av lov nr. 6.883, kjent som amnestiloven, som fastslår at offentlige tjenestemenn som begikk forbrytelser under militærregimet skal omfattes av straffefritak. I praksis har dette utgjort et hinder for pårørendes og det brasilianske samfunnets tilgang til rettferdighet og sannhet.

*Vitória Grabois er datter av Maurício Grabois og leder for gruppen Tortur aldri mer i Rio de Janeiro.

Redaksjonens merknad

Partimannen

Maurício Grabois spilte en fremtredende rolle i den ideologisk-politiske kampen innenfor Brasils Kommunistiske Parti for å tilegne seg og legemliggjøre proletariatets ideologi – på den tiden marxismen-leninismen – og ga et viktig bidrag til kampen innen den internasjonale kommunistbevegelsen.

Fra BKPs sentrale ledelse, sammen med blant andre Pedro Pomar, Carlos Danielli og Lincoln Oest, løftet han stemmen sammen med andre kamerater mot revisjonismen.

Etter den 20. kongressen i SUKP (1956), da Nikita Khrusjtsjov innledet et forrædersk angrep mot Lenins og Stalins revolusjonære partilinje og den veien som oktoberrevolusjonen fra 1917 hadde fulgt frem til da, inntok Grabois sin kampstilling til forsvar for marxismen-leninismen.

De revolusjonære standpunktene fra partiets 4. kongress (desember 1954/januar 1955) drev partiet inn på den revolusjonære veien, selv om de var preget av småborgerlig ideologisk innflytelse. Snart ledet imidlertid Prestes den høyreorienterte linjen av selvkritikk av partiets resolusjoner, og vendte tilbake til den valgorienterte kursen ved å slutte seg til JKs [Juscelino Kubitschek, Brasils 21. president. Oversetters anm.] presidentkampanje. Dette var et nytt sving mot høyre for partiet, som innledet en politikk der man fulgte i storborgerskapets kjølvann. Med den 20. kongressen i SUKP ble Prestes’ gruppe oppmuntret til å fordype seg i reformismen. Snart lanserte de «Erklæringen fra mars 1958», et konsentrert uttrykk for den høyreopportunistiske linjen som ble påtvunget BKP, særlig når det gjaldt maktspørsmålet. I erklæringen forsvarer Prestes den khrusjtsjovistiske linjen om en «fredelig» overgang for den brasilianske revolusjonen.

Som svar på denne uttalelsen gikk Grabois i 1960 til angrep med sitt verk «To oppfatninger, to politiske retninger». I en skarp kritikk av den revisjonistiske linjen som BKP hadde lagt seg på – og som i realiteten foreslo å redde den gamle staten og demokratisere den som en vei til den brasilianske revolusjonen – var dette det mest kontante svaret som hittil var blitt formulert. For første gang ble de opportunistiske høyreorienterte standpunktene som Prestes og hans gruppe forsvarte, karakterisert som revisjonistiske.

«Erklæringens opportunistiske høyretendenser kommer tydeligst til uttrykk i spørsmålet om makt – revolusjonens grunnleggende problem. (….) Erklæringen kommer til en feilaktig konklusjon ved fullstendig å gi avkall på kampen for dette målet, og nøyer seg med å kreve delvise endringer i politikken og sammensetningen av påfølgende regjeringer, innenfor rammene av det gjeldende regimet.

Erklæringen legger til grunn at de revolusjonære kreftene vil komme til makten gjennom en rekke dyptgripende og konsekvente reformer av den økonomiske strukturen og de politiske institusjonene.»

Som AND allerede har vist (nr. 63, mars 2010), passer Maurício Grabois’ dyptgående kritikk som hånd i hanske i kampen mot standpunktene som i dag inntas av BsKP, et annet revisjonistisk parti som følger i kjølvannet av PTs sosialdemokrati og forsvarer den gamle og utslitte formelen fra den gang om «utviklingspolitikk», nå med det middelmådige tilskuddet av «folkelig utviklingspolitikk».

Fra og med den 20. kongressen i SUKP tilspisset tolinjekampen seg i den internasjonale kommunistbevegelsen. Denne kampen, som hadde utviklet seg internt og hvor standpunktene ble uttrykt på møter og kongresser i kommunistpartiene i årene som fulgte, ble stadig mer intens, inntil den i 1963 nådde et nytt nivå med publiseringen av Det kinesiske brevet, som Eit framlegg til generalline for den internasjonale kommunistrørsla ble kjent som.

Denne kraftfulle og knusende kritikken av den nye revisjonismens oppfatninger ble etterfulgt av andre dokumenter (de ni kommentarene) om svarbrevet fra ledelsen i SUKP til brevet fra Kinas Kommunistiske Parti. Den store polemikken, som den kraftige linjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen ble kjent som, under ledelse av «Den store rormannen» Mao Zedong, fungerte som et kraftfullt verktøy for å veilede de autentiske marxist-leninistiske kommunistpartiene i kampen mot den samtidige revisjonismen.

Brasils Kommunistiske Parti, som på den tiden var rekonstruert under forkortelsen BsKP og ledet av Maurício Grabois, Pedro Pomar, Carlos Danielli, Lincoln Oest, João Amazonas og andre revolusjonære ledere som hadde bevist sin verdighet gjennom flere tiår med kamp, ble nominelt angrepet av SUKP og beskyldt for «antipartipraksis» fordi det hadde fordømt og brutt med den revisjonistiske gruppen til Luiz Carlos Prestes.

Brasils Kommunistiske Parti sluttet seg til den harde kampen for å forsvare marxismen-leninismen, og Grabois påtok seg oppgaven med å utarbeide Svaret til Khrusjtsjov, som ble publisert som et dokument fra Sentralkomiteen i 1963.

Der stilte Grabois spørsmålet: «Hva kunne de sanne revolusjonærene gjøre? De hadde ikke annet valg enn å reorganisere Brasils Kommunistiske Parti».

Deretter, mens han forsvarte prinsippene i marxismen-leninismen, Oktoberrevolusjonen og betydningen av SUKP – Lenins og Stalins parti – for verdensrevolusjonen, utviklet Grabois en knusende kritikk:

«For de brasilianske revolusjonærene er det virkelig sjokkerende at slike angrep nettopp kommer fra menn som står i spissen for det partiet som ble grunnlagt av Lenin, og som gjennom hele sin historie har bekjempet opportunistene ubarmhjertig og under alle omstendigheter resolutt støttet revolusjonærene. Oppdratt som kommunister etter det bolsjevikiske partiets eksempel har vi alltid sett Sovjetunionen som et mektig grunnlag for den revolusjonære verdensbevegelsen. Derfor kan vi ikke akseptere oppførselen til dem som, i ledelsen av det største sosialistiske landet, fornekter bolsjevismens strålende tradisjoner og åpent støtter revisjonistene verden over.

(…) Latin-Amerika er åsted for en stille krig mellom yankee-imperialismen og folkemassene. Derfor er det bare den mest energiske kampen, særlig den væpnede kampen, som kan bane vei for frigjøringen av de undertrykte folkene på denne halvkule.

(…) Ekte revolusjonærer kan ikke godta Khrusjtsjovs ord, som skjønnmaler USAs imperialisme.»

Etter hvert som striden innenfor Brasils Kommunistiske Parti utviklet seg, nærmet partiets fremste ledere, mest av alt Pedro Pomar, seg Mao Zedongs tenkning, slik man på den tiden omtalte maoismens bidrag til marxismen-leninismen.

Da beslutningen om å utløse folkekrigen i Brasil ble fattet, flyttet Maurício Grabois ut på landsbygda, hvor han tiltrådte stillingen som militærkommandant for Geriljastyrkene i Araguaia. Den kommunistiske kommandanten, som var i sekstiårene, strålte av energi og revolusjonær optimisme.

Den 1. august 1972, det første året med kamper i jungelen i Araguaia, skrev han på en side i dagboken sin en historisk tilbakeblikk på denne datoen. Blant andre hendelser fremhevet Grabois følgende:

«Også den 1. august feires 45-årsjubileet for Kinas Folkets Frigjøringshær (FFH). I 1927 gjorde militære enheter i Nanchang opprør mot Chiang Kai-Shek, og de sluttet seg til bøndene i Høstopprøret, ledet av Mao Zedong, og til de opprørske gruvearbeiderne i Anuiang. Det oppstod en helt ny type hær, med dype bånd til folket og ledet av kommunistpartiet. Siden den gang har FFH utført bemerkelsesverdige bragder. Den var en avgjørende faktor for å beseire de japanske inntrengerne og sikre seieren for den kinesiske revolusjonen. I dag er den den sterkeste støtten til verdensrevolusjonen. Alle ekte revolusjonære nærer dyp beundring for soldatene i FFH. Den ble smidd og utviklet seg gjennom geriljakrigen til den ble en mektig regulær hær. Dens ledere, og spesielt Mao Zedong, er fullendte mestere i folkekrigen.

Av alle disse grunner lar vi, som kjemper i jungelen i Araguaia ved hjelp av geriljataktikk, oss inspirere av de strålende kamptradisjonene til Folkets frigjøringshær. Vår dag vil også komme, da vi, fra å være små grupper av geriljasoldater, vil forvandle oss til en mektig, regulær væpnet styrke. Lenge leve FFHs 45-årsjubileum.»

Les også

Referanse

Centenário do nascimento de Maurício Grabois – A Nova Democracia