Bilde: Fra venstre, Erna Solberg (H), Sylvi Listhaug (Frp) og Guri Melby (V), valgnatt 2021. Opphavsperson: Benjamin A. Ward/Stortinget. Creative Commons lisens.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Regjeringen til Jonas Gahr Støre fortsetter å være svært upopulær. Arbeiderpartiet er tredje største parti på flere målinger, bak Høyre og Fremskrittspartiet (Frp), og på en ny måling er Frp større enn de to regjeringspartiene til sammen.
Det er ikke første gang Frp er største parti i målinger, men man må tilbake til 2010 for å finne like gode målinger for partiet. Det er partiets beste måling på 14 år. Det er også et historisk sus over at Arbeiderpartiet (Ap) i flere målinger i 2024 må se seg slått av både Høyre og Frp, og at viktige velgerbastioner for Ap, som Finnmark og Innlandet, nå kapres i større grad av Frp. Sistnevnte et direkte resultat av de kraftfulle protestene mot flere skolenedleggelser.
Den nye målingen for NRK og Aftenposten viser at Frp nå har større oppslutning enn Ap og Sp til sammen. Frp får 25,3 prosent, Høyre 21 og Arbeiderpartiet 17,5. Senterpartiet fikk bare 5,4 prosent støtte i denne målingen – omtrent det samme som partiet Rødt (5,3).
Alt tyder nå på en ny regjering etter valget i 2024, ledet av enten Høyre eller Frp. Selv om Frp blir største parti, kan Solberg likevel bli statsminister om den nye regjeringen blir avhengig av Venstre eller KrF – eller begge. Selv om de to partiene har rent flertall i den nevnte målingen, er det slett ikke sikkert at dette blir valgresultatet.
Internasjonale tendenser
Denne utviklingen viser nok en gang at Arbeiderpartiet er i krise. Dette er en del av den allmenne krisa i det europeiske sosialdemokratiet – en utvikling som har pågått siden 1970-tallet. Sosialdemokratiets sosiale grunnlag er i ferd med å forvitre, ved at grepet om fagorganiserte arbeidere løsner mer og mer. Utviklingen som viser seg på disse partimålingene er dessuten uttrykk for andre internasjonale tendenser.
For det første ser vi en klar tendens til fremgang for «det nye høyre». Italias statsminister Giorgia Meloni leder partiet Italias Brødre, som er en direkte arvtager til det fascistiske MSI, med bakgrunn i Mussolinis bevegelse. Franske Marine Le Pen fra Nasjonal Front har ved de siste presidentvalgene vært en reell utfordrer til Macron. Donald Trump har vunnet sitt andre presidentvalg, og kommer tilbake som president i 2025. Fellestrekkene for «det nye høyre» er at de i form skiller seg noe fra de etablerte konservative partiene og at profilerer seg sterkt mot innvandring og som forsvarere av såkalt «tradisjonelle» verdier, som kristendom, abortmotstand eller nasjonalisme. At Frp kaller seg et liberalistisk parti og forsøker å distansere seg fra liknende partier i andre land, er et lite vesentlig særtrekk. Innvandringsmotstanden og forsvaret av «norske verdier» i møte med innvandring og særlig muslimer, står svært sterkt i Frp.
For det andre ser vi en klar tendens til store og raske velgerbevegelser. Velgere er mindre lojale mot partiene. Undersøkelser i Danmark viser at 53 prosent av velgerne byttet parti og 66 prosent av velgerne var i tvil da valgkampen startet. Velgerne har heller aldri vært mer opptatt av partilederen enn i dag. Valgforskere og kommentatorer skildrer en utvikling hvor partiene blir varemerker som tegnes av en partileder, mer enn ideologiske bastioner. Kommentator Sofie Aglén i NRK sier at Norge har en tendens til å «dilte etter» Danmark i sin politiske utvikling, og spår at denne tendensen vil bli sterkere i Norge også i årene som kommer.
For det tredje, og mer grunnleggende enn de to andre tendensene: Misnøyen vokser seg stadig sterkere blant massene. Siden 1970-tallet har de sykliske økonomiske krisene med 8-12 års mellomrom blitt dypere og dypere. Den hittil mest alvorlige krisa brøt ut i 2020, parallelt med koronapandemien. De økonomiske krisene kaster jevnlig nye mennesker ut i personlig ruin, og den synkende produktivitetsveksten tvinger politikere til stadig nye kutt i velferden. Dette gjør det umulig å føre en «populær» politikk, i det minste i lengden. Dermed vil velgerne skuffes, på nytt og på nytt. Frustrasjonen øker, og samtidig som det er en tendens til at flere slutter å delta i valg, vil de som fortsatt deltar velge stadig nye partier i frustrasjon over at de gamle partiene ikke gjør livene deres bedre.
Politisk krise under utvikling
Vi ser på disse tendensene som uttrykk for den stadig dypere krisen i det borgerlige parlamentariske demokratiet. Den allmenne krisen i imperialismen slår ut i politisk krise. De borgerlige politikerne har ingen varige løsninger på denne krisen. En allmenn krise i alle samfunnets sfærer, kan ikke løses med noen politiske grep. Politikernes virksomhet reduseres til å administrere kutt og skatteøkninger. De må skyve stadig flere byrder over på massene, og for å tvinge dette gjennom ser de seg nødt til å underminere ytringsfriheten og andre demokratiske rettigheter, og til å samle stadig mer makt hos utøvende myndigheter.
Støres mange soloutspill, og Solbergregjeringens innføring av nye unntaksbestemmelser, er uttrykk nettopp for det sistnevnte «grepet». Krisene krever resolutt handling fra myndighetene, og med stadig mindre lojale velgere og stadig mer misnøye fra massene, må regjeringer og statsministre samle mer makt i sine egne hender, for å tvinge gjennom upopulære tiltak. For å bevare et skinn av legitimitet, må de skremme eller lure velgere til urnene. Skremsler om «et demokrati i fare», «masseinnvandring», «kriminalitetsbølge» og «Putins krig», har som formål å mobilisere velgere gjennom sjokk-metoder. I tillegg til sjokk og skremsler må politikerne, om de befinner seg til «høyre» eller «venstre», appellere til «identitet» – kjønn, hudfarge, seksualitet, religion eller «norske verdier».
Til tross for den harde retorikken, vil de ulike borgerlige partiene i grove trekke føre den samme politikken. En ny regjering vil fortsette kuttene i velferden som dagens regjering er i ferd med å gjennomføre. Dermed vil de også provosere frem økt motstand fra massene, og uten Arbeiderpartiet i regjering vil fagbevegelsen, særlig LO, opptre mindre «ansvarlig». Dermed er det all grunn til å tro at folkelige protester og sosial uro vil øke enda mer om Listhaug og Solberg gjør comeback i september 2025, etter bare fire år ute av regjering.
Les også:
Referanser:
Politiske jordskjelv er den nye normalen – Ytring
Ny måling: Nå er også Frp større enn Ap – NRK Norge
Frp-skred i Finnmark: – Velgerne er lei av dyrtid og sløsing med skattepenger
Frps overbevisende vekst – Ytring
Nyhetsstudio – Frp er Norges største parti i ny måling
Frp er Norges største parti i ny måling
Nå er Frp Norges største parti: – Misnøyen sitter sterkt i folk nå
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.