Heder og ære til kamerat Pedro Pomar

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND) fra 2009. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Hyll den store kommunistlederen Pedro Pomar

Den 23. september i fjor var det 96 år siden Pedro Ventura Fellipe de Araújo Pomar, den store brasilianske kommunistlederen Pedro Pomar, ble født.

Bilde: Sammen med Chu El-lai. I 1972 informerte Pomar ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti om starten på folkekrigen i Brasil. Kilde: AND.

I dag, mer enn noensinne, har det en helt avgjørende betydning å hedre de store og ekte brasilianske revolusjonærene. I tillegg til nødvendigheten og betydningen av fortjente hyllester, er det eksemplarisk og av enestående aktualitet å feire dem som til det siste preget sin livsbane med ideologisk standhaftighet, prinsippfast politikk, moralsk redelighet og revolusjonær integritet – i en tid da opportunisme, feighet og skamløshet, kynisme og moralsk forfall har blitt helliggjort som premisser for den offisielle politiske praksisen. Skikkelsen og livsløpet til Pedro Pomar fremstår strålende og lysende i møte med denne sumpen av opportunisme, der en falsk venstreside – som har fornektet proletariatets kjæreste prinsipper innen teori, ideologi, politikk og etikk – opptrer som vaktmester for den gamle reaksjonære staten til storborgerskapet, godseierne og imperialismen.

Pedro Pomar ble født i byen Óbidos i delstaten Pará [En delstat nord i Brasil. Oversetters anm.] i 1913. Gjennom det meste av hans barndom og ungdomstid måtte moren hans alene takle alle slags vanskeligheter for å oppdra ham og søsknene hans. Etter å ha fullført videregående skole klarte Pomar å komme inn på medisinfakultetet i Belém, hvor han fullførte de to første årene.

Allerede fra sin ungdom viet han seg til folkets kamp, og i 1932 ble han innmeldt i Brasils Kommunistiske Parti, hvor han, allerede som medlem, opplevde den livlige aktiviteten rundt forberedelsene til og kampene under folkeopprøret i 1935. Deretter viet han seg helhjertet til den revolusjonære saken for nasjonal frigjøring, sosialisme, kommunisme og arbeiderklassens revolusjonære parti. Han ble skolert av ilden fra klassekampens kamper, gjennom opp- og nedturene på den kompliserte veien til den revolusjonære og kommunistiske bevegelsen i vårt land, og i den hardnakkede ideologiske kampen som den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennomgikk i løpet av det 20. århundret.

I løpet av sin lange bane preget av harde kamper utførte han ulike oppgaver og aktiviteter, fra organisator til propagandist og agitator – oppdrag han utførte i ulike regioner av landet og i utlandet. Siden han utførte størstedelen av sin aktivitet under de tøffe klandestine forholdene, sto han – når kampen tillot det – åpent i frontlinjen som folkets talsmann i det borgerlige parlamentet, som leder for folkets presse, som mobilisator og organisator av store masser. På den annen side ble han, under de vanskelige forholdene som for det meste preget den interne kampen i partiet, og på grunn av sin faste holdning i uenighetene, fjernet fra lederstillinger og forflyttet til andre regioner. Han visste å være disiplinert og samtidig å kjempe mot strømmen. Da aktivismen raskt krevde sitt, utøvde han den hovedsakelig som profesjonell revolusjonær, men i kritiske øyeblikk måtte han utføre andre aktiviteter for å forsørge seg selv og familien, ved å arbeide som oversetter eller gi undervisning. Han var en mann med bred kultur, kjente og behersket andre språk, og i de siste årene av sitt liv levde han som en enkel bonde i Vale da Ribeira, hvor han forsøkte å organisere bøndene i den politiske og militære forberedelsen til folkekrigen.

Blant de mange kampene som preget kamerat Pomars liv, vil vi trekke frem noen som viser hans storhet som kommunist og revolusjonær leder:

Bevisst og med en fortroppsånd var han direkte involvert i alle viktige spørsmål i partiets virke, både i arbeidet med å syntetisere landets virkelighet i programformuleringene, i de overordnede strategiske og taktiske retningslinjene, så vel som i de konkrete retningslinjene for massearbeidet innen fagbevegelsen, bondebevegelsen, studentbevegelsen og intellektuellbevegelsen, i globale spørsmål og problemstillinger knyttet til den internasjonale kommunistiske bevegelsen, i spørsmål om organisering, logistikk og sikkerhet i partistrukturen, og i det militære aspektet ved den brasilianske revolusjonen. Han forfattet en rekke artikler og avhandlinger om de ulike nasjonale problemstillingene og vår revolusjon.

Som en selvoppofrende kommunistisk militant tok han allerede i ung alder på seg utfordringen med å reorganisere partiet, som var blitt ødelagt av den fascistiske undertrykkelsen under Vargas’ Estado Novo. Som medlem av CNOP, den nasjonale provisoriske organisasjonskommisjonen, var han en av arrangørene av Mantiqueira-konferansen, som gjennom sentralisering av partiet omformulerte det både politisk og organisatorisk på nasjonalt nivå og i delstatene.

Som overbevist internasjonalist konfronterte Pomar allerede på slutten av 1950-tallet – da det i den internasjonale kommunistiske bevegelsen begynte å tegne seg et bilde av ekstrem spenning som skulle utløse hendelsene i årene som fulgte – åpent sjefen for den nye revisjonismen. I sin tale på kongressen til Romanias Kommunistiske Parti angrep Khrusjtsjov på forrædersk vis Arbeidets parti av Albania og beskyldte dets marxist-leninistiske standpunkter for dogmatisme og eventyrlyst. Da det var hans tur til å holde en hilsen på vegne av de brasilianske kommunistene, kritiserte Pedro Pomar kraftig Khrusjtsjovs angrep, som for øvrig ble fremsatt i fravær av de albanske representantene.

Som partimann var Pomar alltid opptatt av prinsippielle standpunkter og en forkjemper for kampen, selv om det gikk imot strømmen. I likhet med andre perioder i hans liv som militant, førte han i 1960 – som delegat til partiets 5. kongress – en titanisk kamp mot høyrestandpunktene ledet av Prestes. Disse holdningene fulgte retningslinjene i erklæringen fra mars 1958, som begravde den revolusjonære linjen fra den 4. partikongressen og søkte å konsolidere den reformistisk-revisjonistiske veien fra den 20. partikongressen til SUKP i 1956 i partiet. Prestes’ sentrale tese på den kongressen – der han karakteriserte det brasilianske samfunnet – fastslo at den revolusjonære hovedoppgaven var å fremme kapitalismens utvikling i Brasil. Det var mot reformistiske og antimarxistiske teser som denne at Pomar stilte seg i første skyttergrav for å forsvare marxismen-leninismen. Da Maurício Grabois ble fjernet fra ledelsen på grunn av sine harde angrep på den såkalte «Erklæringen fra mars 1958» – som han med rette hadde karakterisert som et uttrykk for krusjovistisk revisjonisme i partiet – tok Pomar frontlinjen i kampen ved å avsløre og demontere de opportunistiske tesene til Prestes, som kom til uttrykk i slagordet «Nasjonal enhet».

I lys av seieren til revisjonismen og likvidasjonismen i partiet på den 5. partikongressen i 1960, trådte Pomar igjen frem som en fremtredende forkjemper for partiets rekonstruksjon. Overbevist om at det ikke lenger var mulig å forene marxister og revisjonister i én og samme organisasjon, deltok han aktivt i prosessen i 1962 med utgivelsen av «De hundres brev», i det organisatoriske arbeidet over hele landet og ved å påta seg ansvaret for partiets sentrale organ, avisen A Classe Operária [Arbeiderklassen. Oversetters anm.].

Som en kompromissløs antirevisjonist identifiserte han raskt i Mao Zedongs tenkning den fornyede kraften i marxismen-leninismen, og begynte å kjempe resolutt for at den skulle innarbeides som ideologisk og politisk veileder i hele partiet. I 1968, da forløpet av den store proletariske kulturrevolusjonen som ble utløst i Kina under formann Maos ledelse fortsatt var stormfull, forsto Pomar, som den store marxisten han var, at disse hendelsene løftet den proletariske verdensrevolusjonen til et nytt og høyere nivå. Dette ga han uttrykk for i artikkelen Store suksesser i kulturrevolusjonen, publisert i A Classe Operária, hvor han fastslo at den representerte «et knusende nederlag for den kontrarevolusjonære verdenskoalisjonen av imperialisme, reaksjon og moderne revisjonisme». Og at «ved å mobilisere hundrevis av millioner av masser i en bevegelse av enestående omfang, har den proletariske kulturrevolusjonen på mindre enn to år allerede spredt seg til hele Kina og knust den borgerlige revisjonistiske konspirasjonen, som hadde som mål å restaurere kapitalismen».

Bilde: São Paulo, 1947: Pedro Pomar sammen med Maurício Grabois. Kilde: AND.

Åpenbart forstående og tilhenger av et av marxismens store spørsmål, som ble kraftig fremhevet av formann Mao – nemlig fortsettelsen av klassekampen under sosialismen og kulturrevolusjonens akse – understreket han at «den er et uunngåelig resultat av den tilspissede klassekampen i Kina og over hele verden». Han ga uttrykk for sin dype forståelse av marxismen, selv innenfor de trange rammene av partiets dogmatiske linje, og klarte å forsvare maoismens betydning for videreføringen av den proletariske verdensrevolusjonen ved å erklære at «Den proletariske kulturrevolusjonen har vist den historiske og globale betydningen av Mao Zedongs tenkning, som vår tids marxisme-leninisme».

Ved å se på maoismen som essensen av denne mektige begivenheten i verdenshistorien, tok han utfordringen med å utdype og anvende den for å fremme den brasilianske revolusjonen, og understreket at «De brasilianske kommunistene, som med entusiasme tok imot de store suksessene fra den proletariske kulturrevolusjonen, søker å studere dens læresetninger og spre kunnskap om dens erfaringer. Samtidig hever de, stadig høyere, den røde fana av Mao Zedongs tenkning, som viser vårt folk veien av revolusjon og den revolusjonære frigjøringskrigen».

Det var ikke uten grunn at han fikk i oppdrag å reise til Folkerepublikken Kina i 1972 for å formidle den historiske beslutningen om å innlede den væpnede kampen som en langvarig folkekrig i Brasil til den øverste ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti. Ut fra alt han gjorde klart i sine skrifter og på grunn av sin konsekvens, var Pomar uten tvil den av de fremstående lederne som var mest overbevist om den revolusjonære linjen av folkekrig, og han kjempet derfor for at hele partiledelsen og alle medlemmene skulle forstå og ta til seg denne linjen på riktig måte. Dette bekreftes uomtvistelig av hans oppsummering av Araguaia-erfaringen, som ble lagt frem for intern debatt i ledelsen på møtene i juli og desember 1976.

Med urokkelig standhaftighet da de harde slagene fra kontrarevolusjonens undertrykkende beleiring rammet partiets organisasjonsstruktur dypt, hovedsakelig med tilbakeslagene i Araguaia-krigen, noe som fremskyndet krisen som hadde ulmet i partiledelsen, lot Pomar seg ikke skremme, men viste den utholdenheten som kjennetegner en stor kommunistisk leder i å kjempe under ugunstige forhold, og fremfor alt i å vite hvordan den interne kampen bør føres under slike helt spesielle omstendigheter. I sin kamp for en grundig og kritisk oppsummering av erfaringene fra Araguaia viste han den skarpsindigheten og tålmodigheten som var nødvendig for å finne årsakene til nederlaget og veien videre, samtidig som han forente partiet så godt som mulig. I sitt mesterlige dokument som oppsummerer erfaringene fra Araguaia (Om Araguaia), der han fokuserte på den sentrale betydningen av den væpnede kampen for den brasilianske revolusjonen, fastslo han at «I Brasil har problemet med den revolusjonære veien for å befri folket fra utbytting og undertrykkelse vært svært vanskelig. Og viljen til å gå denne veien har blitt prøvesteinen for de ulike revolusjonære kreftene, spesielt de marxist-leninistiske. Rundt veien, oppfatningen og metoden for den væpnede kampen har det alltid oppstått store uenigheter».

Med utgangspunkt i «Arroyo-rapporten» foretar han en konkret og skarpsindig analyse med sikte på å trekke både positive og negative lærdommer av den erfaringen Han la vekt på å fremheve partiets rettferdige beslutning om å gjennomføre forberedelsene til den revolusjonære væpnede kampen, samt engasjementet og heltemotet til de militante som ikke sparte på krefter og ofre for å anvende denne beslutningen. Imidlertid, streng i sin analyse og kritikk, fastslo han at geriljaens nederlag ikke hadde vært av en utelukkende militær karakter og midlertidig – slik Arroyo hadde påpekt i sin rapport – men snarere et fullstendig nederlag, og at hovedårsaken ikke skyldtes tilfeldige og militære feil og mangler, men snarere feil i forståelsen av folkekrigen. Det vil si at det som ble anvendt i Araguaia i det vesentlige ikke samsvarte med konseptet og teorien om folkekrig og dens linje som var fastlagt i partiets dokumenter.

I sin analyse avviste Pomar alle enkle forklaringer og overfladiske begrunnelser. Han bekjempet subjektivismen og ensidigheten i holdningene til dem som, under påskudd av å forherlige de utvilsomt heroiske bragdene til Araguaia-krigerne, forsøkte å undergrave den kritiske vurderingen ved å beskylde tilhengerne av denne for å være defaitistiske. På samme måte bekjempet han den falske kritikken om «eventyrlyst» fra kamuflerte avhoppere som snart avslørte seg. Begge holdningene var i virkeligheten høyreorienterte og kapitulasjonistiske. Pomar forsøkte i alle sammenhenger å gå til bunns i problemene, uten å gjøre noen form for forsoning med begåtte feil og avvik.

Han oppfordret hele partiet til å trekke de riktige lærdommene av erfaringene og å bygge videre på det som har vært vellykket for å gå videre, samtidig som man uforbeholdent forsvarer den langvarige folkekrigen og dens vitenskapelige karakter og status som proletariatets militære teori, som veien til frigjøring for folkemassene i vårt land.

Poma, som en av de fremste ekspertene på spørsmålet rundt folkekrig og dens anvendelse under forholdene i vårt land, var uten tvil hovedforfatteren av partidokumentet Folkekrigen – veien til den væpnede kampen i Brasil, som ble utarbeidet i 1969 for å gi retningslinjer og veiledning for igangsettingen av den revolusjonære væpnede kampen i Brasil. Et verktøy som ble brukt til å bekjempe de revisjonistiske, borgerlige og småborgerlige militære oppfatningene som var så utbredt på den latinamerikanske venstresiden på den tiden, og som hovedsakelig var påvirket av ledelsen av den kubanske revolusjonen. Med sin briljante analyse viste han objektivt hvordan man i gjennomføringen av Araguaia-erfaringen hadde avviket fra retningslinjene i dette dokumentet.

Pomar fremkalte minnet om det heroiske og ytterste offeret som de stridende av Araguaia brakte, og forsvarte rettferdigheten av folkekrig og behovet for å fatte lærdommen av denne erfaringen, og å tilegne seg – ideologisk, politisk og militært – så dypt som mulig den riktige forståelsen for å gjenoppta og fortsette den revolusjonære væpnede kampen og føre den til seier i landet. I sine konklusjoner understreket han at dersom ledelsen gjennomførte en gjennomgående kritisk evaluering av disse feilene og rettet dem opp i praksis, ville revolusjonen seire i fremtiden. Med den optimismen som bare ekte revolusjonære og overbeviste kommunister kan vise, fastslo han bestemt: «må den væpnede kampens fane som kameratene i Araguaia så heroisk førte og ofret seg for, heves enda høyere. Hvis vi virkelig klarer å skape forbund med de store massene på landsbygda og i byene og vinne dem over til partiets retning, spiller det ingen rolle hvor voldsom fienden er – seieren vil helt sikkert bli vår».

Den tragiske morgenen den 16. desember 1976 omringet tropper fra 2. hæren, i en felles operasjon med andre undertrykkelsesorganer fra det fascistiske regimet og på bakgrunn av opplysninger innhentet gjennom en forræder, det hemmelige tilfluktsstedet i bydelen Lapa i São Paulo, der partiets sentralkomité hadde samlet seg. Skuddvekslingen under denne massakren satte ikke bare en stopper for livet til Pedro Pomar og andre av hans kamerater, men også for en hel revolusjonær fase i historien til Brasils Kommunistiske Parti.

Utslettelsen fra de mest sentrale revolusjonære lederne i Araguaia-regionen og andre deler av landet, samt fallet av sentralkomiteen i Lapa etter drapet på tre partiledere, skapte forutsetningene for en ideologisk omvendelse og revisjonismens dominans i ledelsen av BsKP. Prosessen med å gjøre opp en evaluering av Araguaia – som ble innledet på møtet i juli 1976 og som ikke kunne fullføres på det skjebnesvangre møtet i desember samme år – ble aldri gjenopptatt. Fra da av ble debattene om Araguaia internt i partiet sabotert og begravet av ledelsen under João Amazonas. Trinn for trinn ble en ny revisjonistisk linje påtvunget, noe som førte til en gradvis og fullstendig likvidering av Brasils Kommunistiske Parti som et revolusjonært kommunistparti. Ved å forkaste den revolusjonære linjen om folkekrigen ga denne revisjonistisk-opportunistiske ledelsen – gjennom tilbakevendingen til den valgorienterte og reformistiske veien – opphav til enda et revisjonistisk parti, under det samme partinavnet BsKP.

Pedro Pomar, som er forhatt av de reaksjonære klassene og deres håndlangere, så vel som av revisjonister og opportunister av alle slag, men elsket av de brasilianske arbeiderne som kjente ham og av dem som nå blir kjent med hans historie, har sitt ærefulle og strålende navn innskrevet i stjernebilledet av proletariatets helter, av frigjøringskampen og sosialismens og kommunismens sak over hele verden.

I dag svekkes den verdensomspennende kontrarevolusjonens offensiv stadig mer, midt i imperialismens kolossale og stadig dypere krise over hele verden. I vårt land, i lys av all elendighet og sult som vårt folk opplever, deres økende misnøye og en potensiell og uunngåelig folkeopprør, gjennomfører den gamle staten og dens ledelse av opportunister og revisjonister den mest systematiske folkemordspolitikken i vår historie mot de fattige på landsbygda og i byene, og forbereder en ny fascistisk eskalering. Mer enn noensinne er det nødvendig å bringe Pedro Pomars store bidrag og fremtredende rolle i forgrunnen av den nåværende klassekampen. Det er en nødvendighet å hedre og fremheve hans kampvilje, prinsippfasthet, seriøsitet, ærlighet og eksempel som kommunist. Å fremheve hans korrekte ideer og hans kompromissløse holdning i forsvaret av marxismen og kampen mot revisjonismen og all opportunisme er av ytterste aktualitet. Å sette hans uforsonlige forsvar av det autentiske revolusjonære klassepartiet, den proletariske revolusjonen, den revolusjonære volden, proletariatets diktatur, sosialismen og kommunismen ut i praksis er en plikt for alle sanne brasilianske revolusjonære.

I tillegg er det ikke mindre opprørende å være vitne til kynismen hos dem som, etter en gang å ha trodd på og til og med kjempet for revolusjonen, for å rettferdiggjøre sitt skifte til kontrarevolusjonen, skryter av sin forfallne pragmatiske idealisme ved å hevde at hvis denne eller den revolusjonæren som falt for revolusjonens sak hadde vært i live i dag, ville han også ha deltatt i og støttet det nåværende regimet. Det er derfor avgjørende å forsvare de sanne revolusjonærene, deres livsløp og hengivenhet til saken, som de tok til det ytterste ved å ofre sine liv. Det er nødvendig å bringe deres bidrag og de standpunktene de inntok i sin tid frem i lyset, og å skille disse klart fra den groteske kapitulasjonen som revolusjonens renegater, som nye byråkrater og nye lakeier for imperialismen, skamløst forkynner.

For en antagonisme! For en brutal forskjell! For en avgrunnsdyp kløft! Fra et moralsk synspunkt: kjemper og pygmeer! Men forresten, i et brev til Engels, der han refererte til dem som i ord kalte seg tilhengere av marxismen, men i praksis var dens mest vulgære forfalskere og frafalne, spottet Marx over denne situasjonen ved å skrive: «Jeg sådde drager og høstet lopper».

Les også

Referanse

Salve o grande dirigente comunista Pedro Pomar – A Nova Democracia