Sitater: Borgerlige valg eller sosialistisk revolusjon

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Ny korrigert versjon 12. august.

Vi har mottatt en tekst fra tidsskriftet Røde Fane hvor redaksjonen for tidsskriftet har samlet flere titalls sitater av marxismen-leninismen-maoismens klassikere om de borgerlige valgene og den proletariske revolusjonen.

Kameratene konkluderer i forord og sluttord at klassikerne alltid har avvist at de borgerlige valgene kan føre til sosialismen, at de alltid har understreket nødvendigheten av voldelig revolusjon og proletariatets diktatur, og at kommunister og revolusjonære i dagens æra må drive aktiv valgboikott.

Vi oppfordrer våre lesere til å studere disse sitatene og forordet og sluttordet fra redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.

Proletarer i alle land, foren dere!

Innhold

Sitater om de borgerlige valgene og den proletariske revolusjonen

Forord av tidsskriftet Røde Fane

Vi har samlet et knippe sitater om borgerlige valg, proletarisk revolusjon og valgboikott fra de fremste klassikerne innenfor marxismen-leninismen-maoismen. Formålet med sitatene er å vise den røde tråden i vår ideologi innenfor disse spørsmålene, som kan oppsummeres slik:

Den borgerlige staten er en klassestat – den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen.
Nødvendigheten av at proletariatet erobrer makta gjennom revolusjon – nødvendigheten av revolusjonær vold – og etableringa av proletariatets diktatur.
Avvisningen av den parlamentariske og fredelige veien til sosialismen.
Avvisningen av den revisjonistiske «valglinja» og nødvendigheten av å feie vekk «den store skraphaugen» av revisjonisme og opportunisme.
Nødvendigheten av å, i dagens æra, boikotte de borgerlige valgene for å sette revolusjonen på dagsorden.

Vi hevder ikke at disse sitatene er fullstendig dekkende, eller at vi har valgt ut de aller beste og mest slående sitatene, men vi er overbevist om at disse sitatene, lest som en helhet, vil vise de grunnleggende standpunktene klart og tydelig, samt gi ideer og tanker til hva som er den korrekte holdningen til de borgerlige valgene i vår tid.

Vi håper og tror at disse sitatene kan studeres av kommunister og revolusjonære i vårt land, for å skape klarhet i disse spørsmålene og for å inspirere og veilede en aktiv valgboikott.

Alle uthevinger i fet skrift er våre egne. Eventuell kursivering i sitatene er original.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Juni 2025

1. Marx og Engels om staten og revolusjonen

Marx og Engels skriver i Det kommunistiske manifest: «Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.». Og videre: ««Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.»

Samme sted slår de også fast nødvendigheten av revolusjonær vold: «Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.» Og de understreker dette i den udødelige avslutningen av dette evige programmet for proletariatet: «Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne.»

Når det kommer til de «antiautoritære» (anarkistene) slår Engels fast hva en revolusjon faktisk er i sin tekst Om autoriteten: «Har disse herrene aldri sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som fins. Den er den handling som en del av befolkningen med geværer, bajonetter og kanoner – altså med de mest tenkelig autoritære midler – tvinger sin vilje på en annen del med. Og hvis det ikke vil ha kjempet forgjeves må det seierrike parti gi sitt herredømme varighet med den skrekk som deres våpen inngir de reaksjonære. Hadde Pariser-kommunene bestått bare en eneste dag hvis den ikke hadde betjent seg av det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan en ikke tvert om klandre den for at den ikke betjente seg av den i tilstrekkelig omfattende grad?»

I over 100 år har borgerlige akademikere og alle slags opportunister forsøkt å «innskrenke marxismen til læren om klassekampen», som Lenin skriver i Staten og revolusjonen. Men i et brev fra Marx til Weidemeyer i 1852, skriver Marx selv følgende: «Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kampen mellom dem. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret den historiske utvikling av denne klassekampen, og borgerlige økonomer – klassenes økonomiske anatomi. Det nye jeg gjorde, var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonens utvikling . . ., 2) at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn» (Sitert fra staten og revolusjonen, kapittel 2, underkapittel 3.)

2. Lenin om valg, demokrati og diktatur

På grunnlag av det ovennevnte sitatet fra Marx’ brev til Weidemeyer slår Lenin i Staten og revolusjonen fast: «Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»

Videre skriver Lenin i teksten Om demokrati og diktatur om opportunistenes skjønnmaling av «det borgerlige demokratiet» ved begynnelsen av 1900-tallet:

«Scheidemann, Kautsky og deres like snakker om ‘det rene demokrati’ og ‘demokrati’ generelt fordi de vil føre folk bak lyset og holde skjult for dem det moderne demokratiets borgerlige karakter. La borgerskapet få fortsette med å kontrollere hele statsapparatet, la en håndfull utsugere få fortsette med å bruke den eksisterende, borgerlige staten! Valg som holdes under slike forhold, hylles av borgerskapet, av meget gode grunner, som ‘frie’, ‘likeverdige’, ‘demokratiske’ og ‘universelle’. Disse begrepene har til hensikt å skjule sannheten, å skjule det faktum at produksjonsmidlene og den politiske makten blir værende i utsugernes hender, og at virkelig frihet og virkelig likhet er utelukket for det store flertallet. Det er profitabelt og uunnværlig for borgerskapet å holde det moderne parlamentariske demokratiets borgerlige karakter skjult for folket og fremstille det som abstrakt eller ‘rent’ demokrati. Når Scheidemann, Kautsky og deres like gjentar disse påstandene, forlater de i praksis proletariatets standpunkt og stiller seg solidarisk med borgerskapet.

Men marxister, kommunister, avslører dette hykleriet og forteller arbeiderne og det arbeidende folk sannheten rett ut: den demokratiske republikken, den konstituerende forsamlingen, parlamentsvalgene osv. er i praksis borgerskapets diktatur. Skal man frigjøre arbeidet fra kapitalens åk går det ingen vei utenom å skifte ut dette diktaturet med proletariatets diktatur.

Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»

I den samme tekst skriver Lenin: «Revolusjoner er historiens lokomotiver, sa Marx. I revolusjoner lærer man hurtig. Arbeiderne i Tyskland og Østerrike kommer raskt til å forstå på hvilken måte Scheidemann, Kautsky, Austerlitz og Renner har forrådt sosialismens sak. Proletariatet kommer til å skyve disse ‘sosiale forræderne’ – sosialister i ord og forrædere av sosialismen i praksis – som det gjorde i Russland med det samme slaget av småborgere og filistere – mensjevikene og de ‘sosialrevolusjonære’. Jo mer fullstendig denne typen av ‘ledere’ dominerer, jo raskere vil proletariatet forstå at bare gjennom å bytte ut den borgerlige staten, selv i den mest demokratiske borgerlige republikk, med en stat av Pariskommunens type (som Marx skrev så mye om, men som har blitt forvrengt og forrådt av Scheidemann, Kautsky og deres like) eller en stat av sovjettypen, kan man åpne døren til sosialismen. Proletariatets diktatur kommer til å redde menneskeheten fra kapitalistisk undertrykkelse og krig.»

3. Lenin og Stalin om revolusjon og borgerlige valg

Angående formen for avskaffelse, stadfester Lenin nødvendigheten av revolusjonær vold, når han i Staten og revolusjonen slår fast: «Den borgerlige stats erstatning med den proletariske er umulig uten en voldelig revolusjon.»

Angående de borgerlige valgene skriver han samme sted: «En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe ned folket i parlamentet det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarisme, og det ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.»

I sin pamflett Radikalismen fra 1920 argumenterer Lenin for at proletariatet, på denne tiden, kunne utnytte de borgerlige parlamentene og valgene: «Vi bolsjeviker har deltatt i de kontrarevolusjonære parlamenter, og erfaringen har vist at denne deltakelse ikke bare var nyttig for det revolusjonære proletariats parti, men også, nettopp etter den første borgerlige revolusjon i Russland (1905) var nødvendig for forberedelsen av den annen borgerlige revolusjon (februar 1917) og deretter for den sosialistiske revolusjon (oktober 1917).»

Og videre samme sted: «Nettopp fordi de tilbakeliggende masser av arbeidere og enda mer av småbøndene i Vest-Europa i meget sterkere grad enn i Russland er gjennomsyret av borgerlig-demokratiske og parlamentariske fordommer, nettopp derfor kan (og må) kommunistene i slike institusjoner som de borgerlige parlamenter bare innenfra føre den lange, hårdnakkede kamp uten å vike for noen vansker, for å avsløre, fordrive og overvinne disse fordommene.»

Samtidig slår Stalin fast, i Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes) historie, at kommunistenes taktikk er historisk betinget, avhengig av spesifikke perioder, og at nye perioder krever nye midler: «Men stillingen forandret seg fra grunnen av da den nye periode inntrer. Den nye periode er perioden med åpne sammenstøt mellom klassene, perioden med proletariatets revolusjonære aksjoner, den proletariske revolusjonsperiode, perioden med direkte forberedelse av kreftene til å styrte imperialismen og til proletariatets erobring av makten. Denne periode stiller nye oppgaver for proletariatet: å omstille hele partiarbeidet på ny, revolusjonær måte, å oppdra arbeiderne i en ånd som innstiller dem på revolusjonær kamp om makten, å forberede og trekke til seg reservene, å slutte forbund med proletarene i nabolandene, å knytte faste forbindelser med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land osv., osv. Å tro at disse nye oppgaver vil kunne løses med kreftene i de gamle sosialdemokratiske partier, som er oppdradd under parlamentarismens fredelige forhold, betyr å dømme seg selv til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag. Å beholde de gamle partier i brodden lenger når en har slike oppgaver å mestre, ville være å stå fullstendig våpenløs. Det er vel overflødig å bevise at proletariatet ikke kunne finne seg i en slik tingenes tilstand.»

4. Formann Mao om «parlamentarisk kretinisme»

Formann Mao og Kinas Kommunistiske Parti stadfester igjen, i 1962, de grunnleggende sannhetene i Marx’ og Lenins lære i artikkelen Forskjellene mellom Togliatti og oss, i polemikk mot den moderne revisjonismen til Togliatti, generalsekretæren for Italias Kommunistiske Parti: «Det grunnleggende spørsmål i enhver revolusjon er spørsmålet om statsmakten. I ‘Det kommunistiske manifest’ erklærte Marx og Engels: ‘Det første skritt i arbeiderklassens revolusjon er at proletariatet hever seg opp til herskende klasse.’ Denne ideen gjennomvever alle Lenins verker. I ‘Staten og revolusjonen’ understreker Lenin behovet for å bryte ned og knuse det borgerlige statsmaskineriet og å opprette proletariatets diktatur. Han sa : ‘Arbeiderklassen må bryte ned, knuse den ‘ferdige statsmaskinen’, og ikke innskrenke seg til å erobre den’, og videre: ‘…. bare den er marxist som utvider anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelse av proletariatets diktatur.’ Og videre sa han: ‘Alt annet enn makten er illusjoner’.»

Videre skrev de samme sted: «For det første hevder vi at alle borgerlige parlamenter . . . har klassenatur – og tjener som garnityre for det borgerlige diktatur. Som Lenin formulerte det: ‘Se på et hvilket som helst parlamentarisk land, fra Amerika til Sveits, fra Frankrike til England, Norge osv. — i disse landene forrettes de virkelige ‘stats’-affærer bak scenen, og utføres av departementene, kanselliene og generalstabene.’ (Utvalgte verker, bd. 2, del 1, s. 246.) ‘ …. jo høyere demokratiet (det borgerlige) er utviklet, dess mer er de borgerlige nasjonalforsamlingene underlagt børsen og bankierene.’ (Samme verk, bd. 2. del 2, s.52.»

Samme sted skriver kameratene også: «For det annet — vi er for å utnytte den parlamentariske kamp, men vi er imot å spre illusjoner, imot ‘parlamentarisk kretinisme’. Atter ifølge Lenin — arbeiderklassens politiske partier ‘er for å utnytte den parlamentariske kamper for å delta i nasjonalforsamlingen, men de avslører hensynsløst den ‘parlamentariske kretinisme’, det vil si den tro at den parlamentariske kamp er den eneste form eller under alle omstendigheter hovedformen for den politiske kamp.’ (Samlede verker, bd. 10, s. 353.)

For det tredje — vi er for å utnytte den borgerlige parlamentariske plattform for å påvise verkebyllene i det borgerlige samfunn og også for å avsløre det borgerlige parlaments bedrag. I sin egen interesse tillater borgerskapet under visse vilkår representanter for arbeiderklassens politiske parti å sitte i nasjonalforsamlingen; samtidig er dette en metode som borgerskapet bruker for å prøve å villede, korrumpere og til og med kjøpe visse arbeidertalsmenn og arbeiderledere. Derfor må arbeiderklassens politiske parti i den parlamentariske kamp være i høyeste grad på vakt og alltid hevde sin politiske selvstendighet.»

Samme sted skriver de videre: «Kan arbeiderklassen bli herskende klasse ved rett og slett å forlite seg på stemmene ved et valg? Historien har ikke noe eksempel på at en undertrykt klasse er blitt herskende klasse ved stemmeseddelen. Borgerskapet produserer en masse prek om parlamentarisk demokrati og valg, men det har ikke funnes noe land hvor borgerskapet erstattet føydalherrene og ble herskende klasse ved hjelp av et valg. Og det er enda mindre mulig for proletariatet å bli herskende klasse ved hjelp av valgene. Lenin sa det slik i sin hilsen til de italienske, franske og tyske kommunistene:

‘Bare skurker eller tosker er i stand til å mene at proletariatet må vinne flertallet i valg gjennomført under borgerskapets åk, under lønnsslaveriets åk, og at det først deretter må vinne makten. Dette er toppen på galskap eller hykleri, — det er å sette stemmeseddelen — under det gamle system og med den gamle makten — istedenfor klassekampen og revolusjonen.’ (Samlede verker, 4. russ. utg., bd. 30, s. 40.)»

Kinas Kommunistiske Parti fortsatte polemikken i 1963, i artikkelen Mer om forskjellene mellom kamerat Togliatti og oss, hvor de skriver: «Faktisk får de borgerlige parlamentene sin makt fra borgerskapet. Omfanget i deres myndighet avgjøres av borgerskapet ut fra dets interesser. Likegyldig hvor stor makt borgerskapet innrømmer parlamentet, kan det aldri bli det virkelige maktorganet i den borgerlige stat. Det virkelige maktorganet som borgerskapet bruker til å herske over folket, er borgerskapets byråkrati og militærapparat, og ikke dets parlament.»

5. Formann Mao om revolusjonær krig

Angående revolusjonen, slo Kinas Kommunistiske Parti i To ulike liner om krig og fred fra Den store polemikken, fast følgende grunnleggende sannheter:

«Nesten alle dei store revolusjonane i soga vart gjennomførde med revolusjonær krig. Den amerikanske sjølvstendekrigen og borgarkrigen er døme på dette. Den franske revolusjonen er nok eit døme. Den russiske revolusjonen og den kinesiske revolusjonen er sjølvsagt og døme. Revolusjonane i Vietnam, på Kuba, i Algerie, osb. er og velkjende døme.

Då Marx i 1871 oppsummerte lærdommane frå Pariskommunen i talen han heldt til sjuårsdagen for skipinga av Den fyrste internasjonalen, nemnde han vilkåra for å kunna tilinkjesgjera klasseherrevelde og klasseundertrykking. Han sa:

‘… før ei slik endring kan gjennomførast fullt ut trengst det eit proletariatets diktatur, og den fremste føresetnaden for det er at proletariatet har ein hær. Arbeidarklassen må vinna retten til frigjering på slagmarka.’»

Videre skriver Kinas Kommunistiske Parti i Den proletariske revolusjonen og renegaten Khrusjtsjov: «Det som har hendt etter andre verdskrigen har endå ein gong prova at den viktigaste delen av den borgarlege statsmaskinen er væpna makt og ikkje parlamentet. Parlamentet er berre ein pynteting og ein skjerm over det borgarlege styret. Å skipa eller avskipa det parlamentariske systemet, å gje parlamentet større eller mindre makt, å vedta den eine eller hi vallova — kva som vert valt av desse alternativa vert alltid diktert av behova og interessene til det borgarlege styret. Så lenge borgarskapet kontrollerer det militær-byråkratiske apparatet, er det anten uråd for proletariatet å skaffa seg ‘eit trygt fleirtal i parlamentet’ gjennom val, eller så er dette ‘trygge fleirtalet’ ikkje til å lita på. Å gjennomføra sosialismen gjennom ‘den parlamentariske vegen’ er heilt ut uråd og berre lausprat.

Dette stadfestes igjen og igjen av formann Mao, som i heftet Formann Mao Tse-tung om folkekrigen, med sitater fra flere av hans verker: «Revolusjonens hovedformål og høyeste form er å tilrive seg makten ved våpen, å løse problemene ved krig. Dette marxistisk-leninistiske revolusjonære prinsipp har universell gyldighet, både for Kina og for alle andre land.» Og: «Hvert medlem av det kommunistiske parti må forstå denne sannhet: ‘Politisk makt springer rett ut av geværløpet’.».

Videre samme sted: «Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen. Det russiske kommunistpartis geværer skapte sosialisme. Vi skal skape en demokratisk republikk. Erfaringene fra klassekampene i imperialismens epoke lærer oss at det bare er ved hjelp av geværet at arbeiderklassen og de arbeidende masser kan beseire det bevæpnete borgerskap og den bevæpnete jordeierklassen. I denne betydning kan vi si at bare ved geværer kan hele verden bli omformet.»

Videre skriver Kinas Kommunistiske Parti i Sammenbrudd for Kinas tilbeder av parlamentarismen: «Hvorvidt proletariatet skal gripe makten med væpnet kamp eller om det skal velge den ‘parlamentariske vei’, det er det som danner det grunnleggende skille mellom marxismen-leninismen og revisjonismen. Hele den internasjonale kommunistbevegelses historie lærer oss at alle revisjonister, store og små, har vært ‘tilbedere av parlamentarismen’. Uten unntak har de alle benektet at revolusjonen med makt er den universelle lov for den proletariske revolusjon; de har alle betraktet det borgerlige parlament som en børs hvor de har omsatt proletariatets grunnleggende interesser. De har gått over til å bli de mest foraktelige overløpere fra arbeiderklassen.»

Videre samme sted: «I våre dager har vi . . . ikke et eneste tilfelle av at et kapitalistisk land har gjennomført en fredelig overgang til sosialismen.»

6. Dagens æra og «Boikott valget!»

I teksten Kritikk av den revisjonistiske militære tenkningen fra 1967 skriver proletariske revolusjonære i kontorene til Hovedkvarteret for generalstaben i Det kinesiske Folks frigjøringshær: «Om en akter å utkjempe en folkekrig eller ikke, om en har mot nok til å utkjempe en folkekrig eller ikke, det er dette som danner skillelinjen mellom Formann Maos militære tenkning og den borgerlige militære tenkning, mellom marxismen-leninismen og revisjonismen, mellom ekte og falsk revolusjon.»

Charu Majumdar, en av de historiske grunnleggerne for Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), skrev i 1968 i teksten ‘Boikott valgene’ – slagordets internasjonale betydning:

«I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (…) verdensrevolusjonen har gått inn i en ny høyere fase. Sosialismen marsjerer ustoppelig framover mot seier. I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. Dette er ikke bare sant for koloniale og halvkoloniale land, men også for de kapitalistiske landa. (…) slagordene ‘boikott valgene’ og ‘etabler rurale baser og skap soner av væpna kamp’, som de revolusjonære marxist-leninistene har satt fram, forblir gyldige for hele epoken.

Ved å holde seg til den parlamentariske veien har revolusjonære verden over i lang tid latt det akkumulere seg en enorm blodgjeld. Tida er nå kommet til å innfri denne blodgjelden. Hundrevis av tusener falne martyrer kaller på de revolusjonære: ‘Slå hardt mot den døende imperialismen og fei den vekk fra jordens overflate!’ Det er på tide å bygge verden opp på en ny måte! Vår seier i denne kampen er uunngåelig!»

Kinas Kommunistiske Parti erklærer i 1971, i teksten Pariserkommunen 150 år: «Revolusjon med bruk av vold er et allmenngyldig prinsipp for den proletariske revolusjon. Et marxistisk- leninistisk parti må holde fast ved dette allmenngyldige prinsipp og anvende det på den konkrete praksis i sitt eget land. Historiens erfaringer viser oss at når proletariatet og det undertrykte folket i et land skal overta den politiske makt og seire i sin revolusjon, må dette uten unntak gjennomføres ved hjelp av geværet; det må gjennomføres under ledelse av et proletarisk parti, ved at det handles i samsvar med landets særegne forhold, ved at det gradvis bygges opp væpnede styrker av folket og ved at det utkjempes en folkekrig etter at de brede masser er blitt vekket og har gått til aksjon, samt ved at det føres stadige kamper mot imperialistene og de reaksjonære. Dette gjelder for den russiske revolusjon, den kinesiske revolusjon, revolusjonene i Albania, Vietnam, Korea og andre land, og der finnes intet unntak.»

Samme sted skriver de kinesiske kameratene: «I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk diktatur. Selv om et kommunistisk parti skulle få flertall i nasjonalforsamlingen eller få plasser i regjeringen, ville ikke dette bety noen endring av den borgerlige politiske makts karakter, og enda mindre at det gamle statsapparatet ble knust. De reaksjonære herskerklassene kan erklære valgene for å være ugyldige, oppløse nasjonalforsamlingen eller bruke direkte vold for å sparke ut det kommunistiske parti. Dersom et proletarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Borgerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom parlamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien?»

7. Formann Gonzalo om valgtradisjonen og den marxistiske taktikken

Perus Kommunistiske Parti skriver i Masselinjen: «Organiser massene slik at de kan gå utenfor det som tillates av det eksisterende rettssystemet, slik at de kjemper for å ødelegge den gamle orden og ikke for å bevare den. Dette oppnås ved bruk av revolusjonens tre verktøy: Partiet hvor de få kommer sammen, hæren med flere deltakere, og front-ny stat som er grunnmuren som suksessivt akkumulerer massene i sprang. . . . Alt dette vil bryte ned valgtradisjonen, som revisjonistene og opportunistene anvender for å føre fattigbøndenes kamp på villspor og avlede massene i byene fra å gripe makt gjennom krig.»

Samme sted skriver de peruanske kameratene:

«Formann Gonzalo oppfordrer til å fastholde den eneste marxistiske taktikken som innebærer fire oppgaver:

Først, rydde unna den kolossale søppelhaugen av revisjonisme og opportunisme, hovedsakelig valglinja. Ingen av disse revisjonistene og opportunistene, eller noen av deres slag, kan representere, mye mindre forsvare, massene . . . Ingen av disse politiske organisasjonene og fagforeningsorganisasjonene eller deres ledere representerer folket. De representerer en skorpe av arbeideraristokrati, fagforeningsbyråkrati og borgerlige arbeiderpartier, som alltid forsøker å dreie massene vekk fra sin revolusjonære vei, og som ikke er noe annet enn en del av den kolossale søppelhaugen som gradvis må ryddes bort, som Engels sa.

For det andre, gå til de dypeste og breieste massene som utgjør majoriteten, som i vårt land er arbeiderne, hovedsakelig fattigbøndene, samt småborgerskapet, uten å glemme det nasjonale borgerskapet. Av disse klassene er arbeiderne og fattigbøndene de viktigste, og vi må hovedsakelig henvende oss til disse, både på landsbygda og i byene. Vi må drive fram bevegelsen deres, lede den, mobilisere dem for makt for å velte og smadre den gamle staten. Dette er det viktigste taktiske spørsmålet. Derfor er det blant massene nødvendig å skille avskummet som flyter til toppen og størkner til en skorpe i borgerskapets tjeneste, fra den umåtelig store majoriteten av dype og breie masser. De som skal stige fram mer og mer inntil den gamle peruanske staten feies bort, i enda større grad når en folkekrig begynner å rive den gamle peruanske staten i stykker.

For det tredje må massene utdannes i folkekrigen, i dens teori og praksis. Å utdanne dem i fred som hviler på bajonettene er å tillate at de slaktes. Massene skal ikke lenger sløse sitt blod, bare for at de falske lederne etterpå skal få bedra dem ustraffa og lede dem til kapitulasjon. Tvert imot skal dette verdifulle blodet tjene erobringa av makt for klassen og folket.

For det fjerde er det nødvendig å kjempe uforsonlig mot revisjonisme og opportunisme, bekjempe disse som farlig kreft innenfor og utenfor partiet og blant massene sjøl, ellers vil de ikke støpes i revolusjonens form. Dette er en kamp som vi har ført siden partiets rekonstituering, og som i dag i den åpne folkekrigen er mer presserende og uforsonlig som følge av den stadig mer forræderske måten de opptrer på overfor oss, folket og revolusjonen. Særlig siden sosialimperialismen opererer gjennom dem og innenfor deres linjer. Sosialimperialismen utfolder intriger for å få dem til tjene seg i konkurransen mot yankee-imperialismen om det globale hegemoniet. Dette er beskrivende for revisjonisme og opportunisme av alle typer, uansett hvem deres representanter er.

Angående dette forteller formann Gonzalo oss: ‘Hev dere over dette miasmaet, denne overfladiske revisjonismen, opportunismen og valglinja som rir på massenes rygg. Hovedsaken er at under disse finner vi de sjøldrevne massene der vi opererer med det mektigste verktøyet for opprør som finnes på jorda: væpna kamp. Vi er ropet som sier: ‘Det er rett å gjøre opprør’.’»

I det store Intervjuet med avisen El Diario fra 1988, forklarer formann Gonzalo de peruanske kommunistenes holdning til valgene:

«Hvis De tillader mig det, vil jeg sige at det hovedsagelige ved valgene er at boykotte dem og hvis det er muligt, at forhindre dem. Hvorfor forelægger vi dette? Fordi hvad vil folket vinde? Intet, det vil ingenting vinde med valgfornyelsen. Det mener jeg er en meget klar ting ved vort lands historie. I dokumentet: „Lad os udvikle Folkekrigen, tjenende verdensrevolutionen“, synliggør vi, har vi bevist — og ingen har modbevist — hvordan den procentdel der stemmer på „Det Forenede Venstre“, er den faktor der forhindrede at flertallet udtrykte sig imod valget. Jeg mener at dette er blevet bevist, derfor har vi fremført — og kendsgerningerne beviser det — at tendensen i Peru er ikke at forvente sig noget, hverken af valgene eller af nye regeringer. Tendensen er at forkaste valgene. Hvori består problemet? At revisionismen og opportunismen fortsætter med at misbruge valgene, det er problemet, deraf kommer det. Hvad er derfor nøglespørgsmålet? At slå til imod og afsløre hvad valgprocessen indebærer, intet andet end at den tillader dem at forny den gamle og forældede ordens myndigheder. Den indebærer intet andet. For de skal ikke komme og fortælle os at valgene opretholder et demokratisk spillerum, det er en gammel historie, som ingen vil tro på. Det er den historie dem der i dag kalder sig „Det Forenede Mariáteguistparti“ fortalte os i 1980, dengang med den Forfatningsgivende Forsamling. At der var demokratiske spillerum, at det var en før-revolutionær situation og at ved brug af parlamentet som talerstol, ville vi gå over til en revolutionær situation, for derefter at fortælle os at der skulle centreres i at forsvare den eksisterende orden. Jeg mener at det vigtigste for folket er at flertallet udtrykker sin forkastelse af valgene, om det så blot er ved at stemme blankt, om det så blot er sådan. Det er betydningsfuldt, for på denne måde vil vore folkemasser, det umådelige flertal der allerede forstår at der ikke findes nogen løsning med den parlamentariske vej, udtrykke deres vilje.» (Sitert fra oversettelse til dansk.)

Formann Gonzalo understreker dette standpunktet blant annet også i Om korrigeringskampanjen basert på studiet av dokumentet ‘Valg, nei! Folkekrig, ja!’: «For dette råtne systemet er med andre ord ikke valg noe annet enn et redskap for å fortsette utbyttingen og undertrykkingen av folket. Dette er grunnen til at partiets taktikk for valgboikott er bra. Den utvikler tendensen hos folket til å vende valgene ryggen og tjener folkekrigen.»

8. Formann Gonzalo om den strategiske offensiven av den proletariske verdensrevolusjonen

Perus Kommunistiske Parti skriver i Den internasjonale linjen: «Samtidig lærer formann Gonzalo oss at det i verdensrevolusjonens prosess for å feie imperialismen og reaksjonen vekk fra jordas overflate, er det tre faser: 1) strategisk defensiv, 2) strategisk likevekt, og 3) verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Han kommer til denne konklusjonen ved å ta i bruk loven om motsigelsen på revolusjonen, da motsigelser hersker i alle ting og da alle motsigelser har to motstridende sider – i dette tilfellet revolusjon og kontrarevolusjon. Verdensrevolusjonens strategiske defensiv står i motsetning til kontrarevolusjonens offensiv, og startet i 1871 med Pariserkommunen og sluttet med den andre verdenskrig. Den strategiske likevekten strekker seg fra rundt den kinesiske revolusjonen og gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen og utviklinga av de mektige nasjonale frigjøringsbevegelsene. I kjølvannet av dette entrer revolusjonen den strategiske offensiven, en fase som begynte omtrent fra og med 1980-tallet, hvor vi ser indikasjoner som Iran–Irak-krigen, Afghanistan, Nicaragua, starten på folkekrigen i Peru. Dette er epoken beskrevet som «de neste 50 til 100 år». Derfra og framover vil motsigelsen mellom kapitalismen og sosialismen utvikles, hvor løsningen bringer oss til kommunismen. Vi betrakter dette som en lang og ikke en kort prosess, og er overbevist om at kommunismen vil nås, sjøl om vi må gjennom en hel serie av kroker og tilbakeslag som nødvendigvis vil oppstå. Videre er det ikke så merkelig at vi bruker de tre fasene på verdensrevolusjonen. Formann Mao brukte dem på den langvarige folkekrigens utviklingsprosess. Og som kommunister må vi ikke bare fokusere på øyeblikket her og nå, men også de lange årene foran oss.»

Samme sted: «For kommunistpartiene er utfordringen å ikke fokusere oppmerksomheten mot den imperialistiske verdenskrigen, men på folkekrigen, da det kun er fra denne at makt under proletariatets ledelse vil skapes. Vår oppfatning er at så lenge det er imperialisme, så er det også en sannsynlighet for at imperialistiske verdenskriger kan oppstå. Det som er sikkert er det som formann Mao sa, at enten vil revolusjonen forhindre krigen, eller så vil verdenskrigen oppildne revolusjonen. For at en imperialistisk verdenskrig skal finne sted, så må den strategiske overlegenheten til en av supermaktene bli definert. Ifølge de reaksjonære militærteoretikerne ville denne situasjonen utfoldes i det øyeblikket atomvåpen først blir tatt i bruk, eller gjennom hver av de stridendes overveldende kjernefysiske bombardement. Dette ville så bli fulgt av en påfølgende fase hvor millioner av styrker mobiliseres for invasjon, og dernest (da målet er å fordele byttet, særlig de undertrykte nasjonene) en konvensjonell krig for å okkupere territorier. Dernest følger store og ville massakre som i sin tur vil slå tilbake på imperialistene og gi de undertrykte nasjonene, klassene og folkene i verden desto større grunn til å reise seg gjennom folkekrig. Derfor, skulle enda en imperialistisk verdenskrig oppstå, så vil vi i første rekke være imot den. Dernest så frykter vi den heller ikke, da vårt fokus er på revolusjon. For det tredje innebærer det å fokusere på revolusjon å føre folkekrig under proletariatets ledelse gjennom dets kommunistparti. For det fjerde må denne folkekrigen spesifiseres konkret for hver type land i henhold til hvilken type revolusjon det står foran. Dermed er det verdensfolkekrigen som står på agendaen i dag.»

Sluttord

Som sluttord vil vi kort trekke våre konklusjoner, og oppfordre våre lesere til å tenke over disse.

For det første: Disse sitatene, og mange andre, viser at alle marxismen-leninismen-maoismens klassikere, alle de store lederne, satte frem en klar forståelse av at den borgerlige staten er en klassestat, at de borgerlige valgene aldri kan brukes til å skape en «fredelig vei til sosialismen» og at den eneste veien til sosialismen og kommunismen er proletariatets voldelige revolusjon som etablerer proletariatets diktatur.

For det andre: Det er korrekt at kommunismens klassikere åpnet for å, som taktikk, utnytte og bruke de borgerlige valgene i første halvdel av 1900-tallet, og helt fram til 1960-tallet. Dette kan vi se av sitatene fra den store Lenin, kamerat Stalin og fra KKP og formann Mao. Men vår forståelse, som vi deler med mange andre maoister, er at vi lever i en annen tid, en ny situasjon, i dag.

Våre argumenter for at vi lever i en ny situasjon, hvor kommunistene og de revolusjonære ikke kan anvende valgdeltakelse som taktikk i tjeneste for revolusjonen, er først og fremst følgende: (1) Den politiske forråtnelsen i imperialismen gått så langt at det slett ikke er mulig å «utnytte valgene» på den gamle måten. Dette kommer blant annet til uttrykk i at massene, særlig de fattigste proletariske massene – også i de imperialistiske landene, i stadig større grad avviser de borgerlige valgene og allerede utvikler en spontan (eller passiv) valgboikott. (2) Som KKP skriver i 1971 viser de historiske erfaringene at kommunistiske partier korrumperes av å delta i de borgerlige valgene. Vi ser dette tydelig i tiårene etter andre verdenskrig, hvor slike partier systematisk har erstattet marxisme med revisjonisme. (3) Vi slutter oss til det den indiske store lederen Charu Majumdar skrev i 1968: «I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land.», og formann Gonzalos tese om at vi lever i den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Denne offensiven finner sted innenfor formann Maos «50-100 år» hvor imperialismen feies vekk fra jordens overflate. I en slik situasjon vil det å drive valgkamp blant massene for at disse skal delta i valgene mobilisere dem til å «bevare den gamle ordenen» i stedet for å bryte den ned. Å delta i de borgerlige valgene fremmer reformisme. Å drive aktiv valgboikott fremmer revolusjonen.

For det tredje: Vi kan ikke i dag se hvordan det overhodet er mulig å «utnytte de borgerlige valgene» kombinert med å skape nye organisasjoner og nye kampformer som «bryter ned den gamle orden». Om det kommunistiske partiet skal være et parti for revolusjonær kamp, og partiets masseorganisasjoner skal forberede massene på revolusjonær krig , må kommunister og revolusjonære velge «aktiv valgboikott» i tråd med Lenins veiledning, og propagandere og agitere for denne blant de dypeste og bredeste massene.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
August 2025

Referanser og lenker:

Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.