Dette grunnkurset har vi fått fra Rød Studiegruppe i Trondheim. Det er laget av lokale aktivister og er et forsøk på å gi en grunnleggende innføring i maoismen. Vi kan anbefale dette, men vi mener at den beste oppsummeringen av hva maoisme er, får man fra Om marxismen-leninismen-maoismen av Perus Kommunistiske Parti. Vi tror at grunnkurset gir en bra grunnleggende oversikt, men at det kan ha noen svakheter også. Vi tror også at grunnkurset fungerer bedre om man leser og studerer sammen med andre. Vi kan formidle kontakt med røde studiegrupper flere steder i landet. De har også et introduksjonskurs, som passer bedre for dem som vil lære om kommunisme for første gang.

Tjen Folket Media, redaktør

Etterfølger til Tjen Folkets grunnkurs “Det handler om å forandre verden”.

Første versjon lagd i 2018, av Rød Studiegruppe i Trondheim.

“Kommunisme er læren om betingelsene for proletariatets frigjøring.”

Friedrich Engels

0. Introduksjon

I en innføring om marxisme-leninisme-maoisme (MLM) har Tjen Folket skrevet:

”Vi mener maoismen er det tredje hovedtrinnet i utviklinga av marxismen. Maoismen er vår tids mest utvikla form for marxisme. Maoisme ER dagens marxisme, ER dagens marxisme-leninisme. (…)”

Vi mener dette er korrekt fordi bare en marxisme som utvikler seg i tråd med erfaringene og oppdagelsene bevegelsen gjør, er virkelig marxisme. Bare maoismen har virkelig forstått og dratt de korrekte konklusjonene fra de siste 100 årene av proletariatets klassekamp og revolusjoner.

Lenin sa at den konkrete analysen av den konkrete situasjonen er marxismens levende sjel. Mao sier at siden materien, alle ting og forhold i verden alltid er i forandring, må teorien også forandre seg. Altså kan marxismen aldri bli et ferdig utvikla dogme. Det tredje trinnet i MLM – maoismen – er en videreutvikling av marxismen som oppsummerer og foredler erfaringene fra arbeiderklassens kamp og kampen for kommunismen.

Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) ble formulert i 1982. Ikke av Mao og de kinesiske kommunistene i hans levetid, men av Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo. Seinere ble den internasjonalt anerkjent av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) og av partier som førte folkekrig i Filippinene, Nepal, Tyrkia og India. Før disse ble den kommunistiske teorien utforma i første rekke av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.

Dette grunnkurset er en innføring i de mest sentrale delene av den vitenskapelige kommunismen. Det har som mål å gi kunnskap om det viktigste, og litt til, innenfor kommunistisk teori. Det betyr at kurset ikke er komplett – det er sider ved teorien som ikke behandles her. Og det er heller ikke slik at punktene blir behandlet grundig. Den som leser dette må ikke tro at man har fått et fullstendig overblikk. Og kurset kan også ha feil eller være mangelfullt. Men man vil få et overblikk, man vil høre om de viktigste begrepene i marxismen og om man studerer og diskuterer med et åpent sinn, kan man lære noe viktig.

Kommunismen er en vitenskap om proletariatets revolusjon. Det vil si at det er en teori for å forandre verden – og forandre den i proletariatets bilde. Vi studerer ikke for moro skyld, men fordi vi tar dette alvorlig, vi mener verden trenger forandring. Derfor tar vi studier på alvor – og derfor har vi et praktisk perspektiv på studiene. Vi studerer fordi vi vil bli flinkere, og fordi vi vil utdanne flere kommunister – fordi vi arbeider for en annen verden. Vi håper at du som leser dette vil være med i dette arbeidet.

Rød Studiegruppe i Trondheim, mars 2018

1. Kapitalisme og imperialisme

1.1. Kapitalismen er urettferdig og ulogisk

De to viktigste årsakene til at folk blir kommunister, er sannsynligvis at vi ser på kapitalismen som urettferdig og ulogisk. Kapitalismen ødelegger mennesker, miljø og fremtidsutsikter.

1.1.1. Sult

De siste 20 årene har antallet som sulter i verden vært mellom 700 og 1000 millioner (1 millard). Det tilsvarer mellom 10 til 20 prosent av verdens befolkning. I perioder preget av krig og krise så er det flere som sulter. Definisjonen av folk som sulter er folk som lever på underskudd kalorier – altså at de bruker mer kalorier enn de får i seg. De fleste som sulter lever i Asia (over 500 millioner) mens én av fem i Afrika sulter (omtrent 200 millioner). Folk sulter ikke fordi det er for lite mat i verden. Ifølge Verdens Helseorganisasjon lages det nok mat til alle. De sulter fordi de ikke har nok penger. Mat er ingen menneskerettighet i kapitalismen. September 2017 sier en FN-rapport at antall som sulter øker igjen, etter å ha gått nedover i over ti år. Disse tallene er i hovedsak fra FNs World Food Program i september 2017.

1.1.2. Fattigdom

Fattigdom kan defineres på flere måter. Og det er alltid politisk kamp om hvem som kan eller bør regnes som fattige. Verdensbankens beregninger av “ekstremt fattige” utenfor Kina, at det i 2008 var omtrent like mange som i 1981: omlag 1,1 milliarder. Kina er et stort unntak, der man etter offisielle beregninger har redusert antall “ekstremt fattige” veldig de siste 30 årene, på grunn av en enestående sterk økonomisk vekst.

I Afrika sør for Sahara regnes nesten halve befolkninga som ekstremt fattige av banken. De sier også at omtrent 2,5 milliarder mennesker lever på under 2 dollar dagen (2008). Omtrent like mange som rundt 1980. Minst 80% av verden lever på under 10 dollar dagen (under 80 kroner) – under 30.000 kroner i året. Til sammenlikning har de fleste som jobber i Norge, over 10 ganger så mye i årslønn.

At så mange er fattige, kunne vært logisk, om produksjonen og rikdommen i verden økte sakte. Men slik er det ikke. Fra 1900 til år 2000 så økte gjennomsnittlig bruttoprodukt per person fra under 1000 internasjonale 1990-dollar, til omtrent 8000 internasjonale 1990-dollar. Det betyr at i snitt per person, har økonomien blitt mer enn 8-doblet på 1900-tallet. Verdensbanken anslår at fra 2000 til 2016 har GDP i verden vokst fra 63.000 trilliarder internasjonale 2011-dollar, til 112.000 trilliarder. De anslår altså en dobling de siste 20 årene.

Det er kontrasten mellom denne enorme økningen i rikdommer og produktivitet, den enorme veksten av hvor mye som skapes i verden, på den ene siden – og på den andre siden den til sammenlikning beskjedne reduksjonen av antall fattige, som avdekker kapitalismens iboende urettferdighet. Og den reduksjonen som skjer, er helt avhengig av økonomisk vekst. Kapitalismen har ingen egne mekanismer for å jevne ut forskjeller – unntatt svære kriser og kriger, som historisk har ført til noe utjevning etter at det først har ført til voldsomme katastrofer der titalls millioner har dødd.

Rikdom og fattigdom henger sammen under kapitalismen. Rikdommen er på mange måter en konsekvens av fattigdom. Fattigdommen gjør det mulig med billig arbeidskraft, som igjen er en forutsetning for stor fortjeneste for kapitalistene. Og som vi så i eksemplet med sult, så er fattigdom en morder. Fattigdom er ikke bare en ubeleilighet for folk, den er ekstremt ødeleggende og dødelig for hundretalls millioner mennesker.

Tallene her er hentet fra Counterpunch og Verdensbanken. (https://www.counterpunch.org/2012/03/16/should-we-celebrate-a-decline-in-global-poverty/ og https://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.MKTP.PP.KD?end=2016&start=2000)

1.1.3. Krig

Kapitalismen hadde sitt virkelige gjennombrudd på 1800-tallet og rundt 1900 var hele verden helt eller delvis en del av det kapitalistiske verdenssystemet. 1900-tallet og 2000-tallet har ikke brakt oss en fredelig verden. Tvert om – denne epoken har vært preget av flere kriger, og krigene har vært mer omfattende og mer dødelige. Første og andre verdenskrig er historiens største massedrap, og var direkte følge av kapitalistisk konkurranse og krav om ekspansjon. Uppsala Conflict Data Program viser statistisk at antall konflikter (kriger) har økt fra 1970-tallet og fram til i dag. Kapitalisme betyr krig, og det betyr militarisering av samfunn der hele folket trekkes inn i krig. Og det har betydd to verdenskriger.

Fakta om krig er hentet fra her https://ourworldindata.org/wp-content/uploads/2013/08/Wars-Long-Run-military-civilian-fatalities-from-Brecke.png og http://ucdp.uu.se/.

1.1.4. Miljøødeleggelser

De kreftene vi lager og bruker til å produsere for vår egen overlevelse, har også en destruktiv side. Fabrikker og transport spyr ut kjemikalier som endrer luft og vann. Måten vi lever på skaper enorme mengder avfall. Vann og luft forurenses og klimaet havner i kunstig ubalanse. Vann stiger og ekstremvær øker i omfang. Skog hogges ned, dyrkbar mark brukes til beitemark for industrielt jordbruk, og så videre. Miljøaktivister mener naturen er i krise. Klimaaktivister mener klimaforandringene truer menneskehetens eksistensgrunnlag. Uansett hva som skjer i framtida, vet vi at forurensing her og nå gjør hundretalls millioner av mennesker syke og dreper folk. Og også miljøødeleggelsene rammer de fattigste hardest. Deres jord eroderer og forsvinner foran øynene deres – og skaper sult, nød og flyktninger.

1.1.5. Kapitalistisk kultur

Karl Marx skrev i 1848 at «Hvor det har fått herredømme, har borgerskapet ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangfoldige føydalbåndene som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse “kontante betaling”.» og «Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken utbytting.» Poenget er ikke at ting var bedre før, men at kapitalismen skaper en egen kapitalistisk kultur – og at denne dyrker kjøp og salg, egeninteresse, egoisme og karrierisme. I denne kulturen blir det sosiale dyret mennesket, ufrivillig ensomme og utsettes samtidig for et voldsomt press på å være vellykka.

Vi ser eskalerende spiseforstyrrelser, rusmisbruk, depresjon, angst og fremmedgjøring. Og vi ser kultur som dyrker individualisme, rus og sjåvinisme. Dette er en ødeleggende kultur, både for det enkelte menneske og for samfunnet. Rota til denne kulturen er kapitalismens fremmedgjøring av mennesket. Marx skrev at kapitalismen fremmedgjør mennesket fra produksjonen – og til slutt fra andre mennesker og seg selv. Man produserer som en liten brikke i dette samfunnet, og det man skaper er det andre som beriker seg på.

1.1.6. En annen verden er nødvendig

Det som bør riste de fleste av oss ut av passiviteten, er at alle disse sakene er unødvendige. Verken sult, fattigdom, krig, miljøødeleggelser eller fremmedgjøring er nødvendig. De moderne produktivkreftene, den moderne teknologien og den høyt utvikla kunnskapen, gjør det mulig å ha et samfunn uten noe av dette – eller der det i alle fall er under kontroll. Men det kapitalistiske systemet bygger på profittjag – produksjonens mål er hele tida mer penger til kapitalistene. Dette er motoren som driver kapitalismen framover på bekostning av planeten og menneskeheten.

Dette er ikke en dommedagsprofeti. Det er stor uenighet blant analytikere om hva framtida bringer. Noen hevder at det meste beveger seg i riktig retning, andre er uenige. Noen tror alt går “til helvete” mens Mao Zedong sa at framtida er lys – fordi verdensrevolusjonen og kommunismen kommer uavhengig av menneskers subjektive vilje.

Uansett er bildet som tegnes her er klart: På den ene siden er det enorme problemer i verden, som krever millioner av liv årlig og som gjør livet unødvendig vondt og vanskelig for milliarder. På den andre siden har det vært fysisk mulig å løse alle disse problemene for hele verdens befolkning i mange tiår – kanskje i mer enn hundre år.

Det lages nok mat i verden til alle – sult er altså helt unødvendig, men kapitalisme trenger fattigdom og fattigdom skaper sult. Kapitalismen er avhengig av vekst, men kloden har en fysisk begrensning – og slik kommer klodens klima og miljø i direkte motsetning til kapitalismen. Og så videre! En annen verden, en kommunistisk verden, er ikke bare mulig – den er nødvendig. Den er nødvendig for å løse de enorme problemene som mennesker og  miljø lider under, og den kommunistiske teorien hevder at den også er en historisk nødvendighet som følger logisk av menneskesamfunnets utvikling.

Argumentene for dette finner vi når vi studerer marxismens kritikk av den politiske økonomien, Marx økonomiske teorier – særlig loven om merverdien – og i den historiske materialismen.

1.2. Merverdiloven

Lenin skriver:
“Der hvor de borgerlige økonomene hadde sett et forhold mellom ting (bytte av vare mot vare), der oppdaget Marx et forhold mellom mennesker. Varebyttet uttrykker forbindelsen mellom de enkelte vareprodusenter formidlet av markedet. Pengene betyr at denne forbindelsen blir stadig tettere og uavbrutt forener hele enkelt-produsentenes økonomiske liv i ett uatskillelig hele. Kapitalen betyr den videre utvikling av denne forbindelsen: menneskets arbeidskraft blir en vare. Lønnsarbeideren selger sin arbeidskraft til eieren av jord, fabrikker og arbeidsmidler. En del av arbeidsdagen bruker arbeideren til å dekke utgiftene til underhold for seg og sin familie (arbeidslønnen), og den andre delen av dagen arbeider arbeideren uten vederlag og skaper merverdi for kapitalisten, kilden til profitten, kilden til kapitalistklassens rikdom. Læren om merverdien er hjørnesteinen i Marx’ økonomiske teori.”

Læren om merverdien er omtrent som følger:

1. Kapitalisten kjøper arbeidskrafta til arbeideren og betaler bytteverdien av arbeidskrafta.
2. Kapitalisten får, som enhver annen kjøper, retten til å bruke varen han kjøper og forbruker eller bruker arbeidskrafta ved å sette arbeideren til å arbeide.
3. Ved å betale den daglige eller ukentlige bytteverdien av arbeidskrafta til arbeideren, har kapitalisten derfor fått retten til å bruke arbeidskrafta eller sette den i arbeid hele dagen eller uka.
4. Bytteverdien av arbeidskrafta blir bestemt av den arbeidsmengden som trengs for å opprettholde eller reprodusere den. Det er for eksempel hvor mye arbeid som kreves for å lage maten, klærne og husly som arbeideren trenger.
5. Bruken av arbeidskrafta blir bare begrensa av den aktive energien eller den fysiske styrken hos arbeideren. Arbeideren kan som regel jobbe mer enn det som kreves for å leve – og møte på jobb hver dag.
6. Den mengden arbeid som setter grensene for bytteverdien av arbeidskrafta til arbeideren, setter ikke på noen måte noen grense for den mengden arbeid som arbeidskrafta hans er i stand til å utføre.
7. Dette byttet mellom arbeider og kapitalist, gjør at kapitalisten sitter igjen med varene eller tjenestene som arbeideren har skapt. Disse varene har større bytteverdi enn arbeidskrafta kapitalisten har kjøpt.
8. På denne måten kan kapitalisten selge varene med fortjeneste og slik øke kapitalen sin.
9. Det er denne formen for bytte mellom kapital og arbeid den kapitalistiske produksjonen eller lønnssystemet er bygd på. Og det er den som hele tida må føre til at arbeideren blir reprodusert som arbeider og kapitalisten som kapitalist.

Kort sagt – arbeideren jobber deler av arbeidsdagen gratis for kapitalisten. Kapitalistens rikdom kommer i hovedsak fra arbeiderens gratisarbeid.

Læren om merverdien avslører utbyttinga. Kapitalisten utbytter arbeideren, borgerskapet utbytter proletariatet. Proletariatet produserer og skaper slik varene som er kilden til kapitalistenes rikdom.

1.3. Kapitalen og Marx’ kritikk av den politiske økonomien

Friedrich Engels, Karl Marx sin nærmeste kamerat, skrev:
“Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.”

Det mest kjente verket innen kommunistisk teori, ved siden av Det kommunistiske manifest, er Karl Marx’ Kapitalen. I dette verket går Marx grundig inn i hvordan kapitalismen arter seg. Og den står i grell kontrast til dagens borgerlige økonomifag, som knapt kan kalles vitenskapelig. Igjen og igjen går selv borgerskapets økonomer tilbake til Marx, for å finne svar på problemer i den kapitalistiske økonomien – for eksempel spørsmålet “hvorfor går kapitalismen igjen og igjen inn i kriser?”.

Kapitalen var et oppgjør med det som på den tida var regna som “politisk økonomi” – altså økonomifaget eller samfunnsøkonomien. Han fant løsningen på gåten om hva som ga en vare verdi – nemlig det menneskelige arbeidet som er lagt ned i den. Han beskrev hvordan kapitalistisk varebytte arter seg, hvordan kapitalisten kan sikre seg merverdien og hvordan kapital i det hele tatt kunne oppstå, og hvordan penger fungerer som sirkulasjonsmiddel.

Om kapitalismen kan avskaffes, hvordan den kan avskaffes, og hva som er alternativet er ikke opp til fine tanker. Nøkkelen til å forstå og kunne svare på disse spørsmålene, må man finne i samfunnet og kapitalismen sjøl.

1.4. Men hva ER kapitalisme?

Minqi Li skriver i boka si «The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy» at Immanuel Wallerstein sier at streben etter endeløs akkumulasjon av kapital er det det definerende kjennetegnet på kapitalisme. Wallerstein er forsker på Yale-universitetet, inspirert av Marx, men ikke marxist. Han mener altså at det fremste kjennetegnet ved kapitalismen er at den hele tida må øke mengden kapital.

Stalin skriver på side 234 i «Lærebok i politisk økonomi» at den moderne kapitalismen, monopolkapitalismen, sin økonomiske grunnlov er «sikring av kapitalistisk maksimalprofitt ved å utbytte, ruinere og systematisk utarme folkeflertallet i vedkommende land, ved å undertrykke og systematisk utplyndre folkene i andre land, særlig i de tilbakeliggende land, og endelig ved kriger og militarisering av folkehusholdningen som utnyttes til å sikre de høyeste profitter.»

Kapitalisme er et historisk oppstått system som kun kan eksistere under spesielle historiske forutsetninger. Den kunne ikke eksistere for 10 000 år siden fordi verktøy, samfunnsorganisering, teknologi og kunnskap var på et nivå som gjorde merverdi og kapitalakkumulasjon umulig. Det er tilsvarende vanskelig å se for seg at kapitalismen kan fortsette i 10 000 år til. Jordkloden setter selv effektivt en stopper for maksimal profitt og endeløs kapitalakkumulasjon. Og kommunister er overbevist om at menneskene også vil sette en stopper for det – helst før jorda selv gjør det. (…)

Kapitalisme er en måte å organisere produksjonen på, og det er bare en av flere måter å organisere produksjon på. Dugnad er en ikke-kapitalistisk måte. Bønder som leier jord og overleverer halve avlinga til en godseier er en ikke-kapitalistisk måte. Arbeid i hjemmet er ikke-kapitalistisk. Slavearbeid er ikke-kapitalistisk. Men siden kapitalismen brøt gjennom internasjonalt i løpet av 1800-tallet har den underlagt seg disse produksjonsformene og vil ofte dra veksler på dem for å oppfylle målet om endeløs akkumulasjon og maksimal profitt.

Et eksempel er slavearbeidet som smurte kapitalismen i Amerika og Europa fra 1600-tallet til 1800-tallet. Et annet er husarbeid som matlaging, klesvask og ungestell. Dette lønner seg dårlig som kapitalistisk virksomhet og dermed er det bra at folk løser det selv. Videre kan dugnad og veldedighet fungere som «gratis» måter å dempe de mest umenneskelige sidene ved kapitalismen. Kapitalismen dominerer, binder og utnytter verden og samfunnet, selv om den ikke gjennomsyrer alle deler av menneskelig virksomhet.

En forutsetning for endeløs kapitalakkumulasjon og maksimal profitt er økonomisk vekst. Kan kapitalismen fungere uten vekst? Er kapitalisme i det hele tatt mulig hvis den ikke vokser?

I all kapitalistisk produksjon er målet å sitte igjen med mer kapital enn det man har før produksjonen settes i gang. Hvis kapitalisten ikke tjener noe på å investere pengene sine, vil han selvsagt la være å investere dem. Det gir ingen mening å ta en risiko – slik de fleste investeringer faktisk er – når man ikke kan tjene noe på det.

Kapitalismen er overlegen tidligere samfunn fordi den fører til rask utvikling og vekst. Men kapitalismen er underlegen kommunismen fordi den ikke bare har ført til denne veksten men også er helt avhengig av den. Den er så avhengig at veksten går, og må gå, på bekostning av menneskehetens beste.

Klippet fra teksten “Krise, kapitalisme og revolusjon” (tjen-folket.no/sentralt/view/10966) og noe redigert i 2018.

1.5. Imperialismen

Lenin viste at rundt 1900 hadde kapitalismen gått inn i et nytt stadium. I verket Imperialismen beskriver han hvordan kapitalismens første stadium, frihandelskapitalismen, var tilbakelagt og den hadde gått inn i sitt høyeste og siste stadium: monopolkapitalismen. Han kaller også monopolkapitalismen for imperialismen, og han skriver at denne først og fremst kjennetegnes ved:

1. Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den har skapt avgjorte monopoler som spiller den avgjørende rolle i det økonomiske liv;
2. Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen, og det er skapt et finansoligarki på grunnlag av denne “finanskapital”;
3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning;
4. Det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg, og;
5. Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet. Imperialismen er kapitalismen på det utviklingstrinn da monopolenes og finanskapitalens herredømme er skapt, da kapitaleksporten har fått framtredende betydning, da verdens oppdeling mellom de internasjonale truster er begynt og oppdel­ingen av jordens hele territorium mellom de største kapitalistiske land er avsluttet.

Kort sagt mener Lenin at denne epoken er kapitalismens siste stadium, og at den viser seg her som en råtnende kapitalisme som er overmoden for å skiftes ut med kommunisme. Den organiserer et ran av den tredje verden, der ressurser og arbeid utnyttes i de fattigste landene, for å skape varer som omsettes i de rikeste landene. Den fører også med nødvendighet til krig, på grunn av den ulike fordelingen mellom statene og konkurransen mellom dem og kapitalistene som de representerer. Den ujevne utviklinga skaper hele tida misforhold mellom styrke og innflytelse, og presser fram kriger og proxy-kriger om politisk innflytelse og økonomiske fordeler. Derfor mener Lenin at imperialisme må føre til krig.

Imperialismen skaper grunnlag for en korrupt arbeiderbevegelse og korrupte arbeiderpartier i de imperialistiske landene, som har sitt sosiale grunnlag i de øverste sjiktene av arbeiderklassen. Lenin mener derfor at imperialismen avler høyredreining av arbeiderbevegelsen i de imperialistiske landene, og setter av rikdommer til å kjøpe lederne i denne og integrere dem i statsmakta og næringslivet.

For å oppsummere svært kort: Vi mener kommunismens kritikk av kapitalismen er i tråd både med rasjonell tenkning og menneskers ønske om rettferdighet. Dette er et ulogisk og urettferdig system som må avskaffes.

Tilleggstekster:

Persondyrking? https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11523 (2014)

Myten om framskritt under imperialismen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11782 (2015)

Behovet for revolusjon er enormt https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12038 (2015)

Kapitalisme og ekstremvær https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11970 (2015)

Rød makt! https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12154

Klassiske tekster:

Engels – Sosialismens utvikling https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10663

Marx – Lønn, pris og profitt

Lenin – Marxismens tre kilder og tre bestanddeler https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12126

Lenin – Imperialismen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10645

2. Klasser og klassestandpunkt

2.1. Historisk materialisme

Karl Marx og Friedrich Engels var marxismens grunnleggere. Det betydde å etablere en vitenskapelig sosialisme for første gang.

Marx og Engels så at kapitalismen var urettferdig og også ulogisk. Men de skilte seg fra tidligere sosialister, som forsøkte å finne opp det perfekte sosialistiske samfunnet ut fra hva de følte var rett. I stedet gikk Marx og Engels i gang med undersøkelser av historiens utvikling og kapitalismen selv. De avdekket gjennom studier og analyser av praksis, at samfunnet utvikler seg etter bestemte historiske utviklingslover. Marxismen systematiserer disse i det vi kaller “historisk materialisme” – den dialektiske materialismen anvendt på samfunnsutviklinga (historien).

Den fremste utviklingsloven er klassekampen. Engels sier det slik:

“Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av dette har hele historien (siden oppløsninga av det urgamle felleseiet til jord og mark) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttere, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklinga(…)”.

2.1.1. Basis og overbygning

Vi sier at basis i menneskesamfunnet er produksjon. Vi hevder at dette var det mest grunnleggende i et menneskesamfunn. Også vanlig historieskriving anerkjenner dette langt på vei. Historikere snakker om “steinalder”, “bronsealder” og “jernalder”, og deler dermed også utviklingen inn etter hvor avanserte verktøy man hadde.

Nivået av produksjonen avgjør hvordan samfunnet er på alle områder. Over den økonomiske basisen reiser det seg en politisk overbygning. Den består først og fremst av kultur, tradisjon, lovverk, politikk og ideologi. Overbygningen speiler i stor grad hva slags basis man har. Lovverket springer for eksempel først ut av behovene i produksjonen.

2.1.2. Produktivkrefter og produksjonsforhold

Marxismen deler basis i to; i produktivkrefter og produksjonsforhold.

Stalin beskriver produktivkreftene slik:
“For å leve må en ha mat, klær, skotøy, bolig, brensel osv., for å ha disse materielle goder må en produsere dem, for å produsere dem må en ha produksjonsredskaper ved hvis hjelp menneskene produserer mat, klær, skotøy, boliger, brensel osv., og en må kunne produsere disse produksjonsredskaper og forstå å bruke dem. Produksjonsredskaper ved hvis hjelp de materielle goder produseres, menneskene som setter disse produksjonsredskapene i bevegelse og virkeliggjør produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og ferdighet til å arbeide, – alle disse elementer til sammen utgjør samfunnets produktivkrefter.”

Han skriver også:
“Produktivkreftene er altså det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Først forandrer og utvikler samfunnets produktivkrefter seg, og deretter, avhengig av disse forandringer og i samsvar med dem, forandrer menneskenes produksjonsforhold, menneskenes økonomiske forhold seg. Det betyr likevel ikke at produksjonsforholdene ikke øver innflytelse på utviklingen av produktivkreftene, og at de sistnevnte ikke er avhengig av de førstnevnte.”

Produksjonsforhold er organiseringa av produksjonen. Det kan for eksempel være om man organiserer den i store felles gårdsbruk, eller om bøndene har hver sin egne åker. Men selv om produksjonsforholdene henger sammen med produktivkreftene og begge er avhengig av hverandre og påvirker hverandre, så utvikler de seg i forskjellig hastighet. Produktivkreftene utvikler seg som hovedregel raskere enn organiseringa av produksjonen. Marx mente at det var i motsigelsen mellom produktivkrefter som utvikler seg raskt og driver utviklinga framover, og produksjonsforhold som holder igjen eller bremser utviklinga, at vi finner kimen til de enorme revolusjonene i samfunnet.

2.1.3. Fem typer samfunn

Vi deler menneskehistorien inn i perioder. Man kan dele inn i forhistoriske samfunn av jegere og sankere, i jordbrukssamfunn, og i industrisamfunn.

Marxismen deler videre inn i grovt sett fem typer samfunn:

1. Urkommunismen – de klasseløse samfunnene av jegere og sankere, der produksjonen er felles og der tilegnelsen er felles. Mennesker lever i flokker og stammer, som ikke er delt i klasser men der alle lever sammen og produserer sammen og slektsskap regnes i hovedsak etter mor, ikke etter far.
2. Slavesamfunn – som Mesopotamia, Egypt, antikkens Hellas og Romerriket – der jordbruket har gjort det mulig med overskudd og herskerklasser og byer. De mest vellykka byene utvikla stater og militær, og kunne legge andre folk under seg. Folk ble tatt som slaver, og måtte jobbe for herskerne, noe som gjorde dem enda rikere og skapte slavesamfunn. Kvinnen underordnes mannen, samfunn blir patriarkalske.
3. Føydalismen – også et jordbrukssamfunn, men der den viktigste arbeiderklassen ikke lenger er slaver men bønder som er formelt frie, men likevel fortsatt formelt bundet til herskerne gjennom å være bundet til deres jord. I dette samfunnet er jord nøkkelen til makt og jordeierne er kjernen i herskerklassen. Massene av bønder må leie jord av disse, mot at de enten jobber gratis på herrenes jord – eller at de leverer fra seg en del av det de lager.
4. Kapitalismen – det første industrisamfunnet, der produktivkreftene eksploderte i et sprang av damp og maskiner. Kunnskapene gjorde tilsvarende svære sprang, og man gikk via opplysningstiden til moderne vitenskap. Herskerklassen i dette samfunnet er borgerskapet, først og fremst kapitalistene. I kapitalismen dannes også den nye moderne arbeiderklassen; proletariatet. De er eiendomsløse lønnsarbeidere for kapitalistene.
5. Kommunismen – avløser kapitalismen og kan deles i to stadier:

1. Kommunismens første fase, også kalt sosialismen, der proletariatet har etablert sin statsmakt. De bruker denne til å ta kapital og produksjonsmidler fra kapitalistene, og sentralisere og sosialisere disse. Det vil si gjøre disse til folkets felles eiendom under den proletariske statens kontroll.
2. Kommunismens andre fase, der proletariatet ved å føre klassekampen videre med stadig mer fellesskap og kollektivisering, har fjerna delinga av mennesker i klasser. Kommunismen etableres som et klasseløst samfunn der mennesker yter etter evne og får etter behov.

Marxismen etablerer med dette en lov om utviklinga av menneskesamfunnet, der utviklinga av produksjonen driver fram utviklinga av samfunnet. Og der man har en utvikling fra det enkle til det mer komplekse, fra relativt primitive metoder for produksjon til relativt avanserte, fra lavere nivå til høyere. Fra adskilt, privat og begrensa – til stadig mer forbindelser, arbeidsdeling og samhandling. Marxismen sier ikke med dette at alle alltid har fått det bedre. Lang i fra! Noen historikere hevder at de fleste hadde det bedre i urkommunismen enn i jordbrukssamfunnet – at folk faktisk jobbet mindre, spiste bedre, hadde bedre helse og levde lenger. Urfolk i Nord-Amerika levde nok også bedre før europeiske erobrere kom til kontinentet – for ikke å snakke om mange millioner afrikanere som ble tatt som slaver.

Det er viktig å understreke at Marx ikke var blind for at forskjellige samfunnstyper arter seg forskjellig i forskjellige land og tidsepoker. Føydalismen i Kina var ikke identisk med føydalismen i Europa. Han så dette og beskrev det også – der han snakket om en særegen “asiatisk produksjonsmåte”. Men de grunnleggende egenskapene og motsigelsene i føydale samfunn på forskjellige kontinenter er også slående like, tross enkelte forskjeller i organiseringa og også i kulturen.

2.1.4. Den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen

Dialektikken er marxismens metode for å analysere utvikling. Og dialektikkens grunnlov er i følge Mao Zedong loven om motsigelser i alle ting. Han hevder at all utvikling springer ut av kampen mellom motstridende sider i motsigelser. Når et tog drives framover, er det friksjonen mellom togets hjul og skinnene som gjør det mulig å kjøre. Null friksjon gir null framdrift. Mao viser videre at i alle prosesser finnes det motsigelser som er viktigere enn andre. Det finnes hovedmotsigelser, som på et gitt stadium er den mest dominerende motsigelsen, og grunnleggende motsigelser som er mest fundamentale i det enkelte fenomenet eller den enkelte tingen.

Engels skriver:

“I vareproduksjonen, sånn som den hadde utvikla seg i middelalderen, kunne det slett ikke stilles spørsmål om hvem arbeidsproduktet skulle tilhøre. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av råstoff som både tilhørte han og ofte også var tilvirka av han, han hadde framstilt det med egne arbeidsmidler og med egne eller familien sine hender. Han behøvde slett ikke å tilegne seg det, produktet tilhørte han helt av seg sjøl. Grunnlaget for eiendomsretten til produktet var altså eget arbeid.” (…) “Så blei produksjonsmidlene konsentrert i store verksteder og manufakturer, og de blei omdanna til faktisk samfunnsmessige produksjonsmidler. Men de samfunnsmessige produksjonsmidlene og produktene blei behandla som om de fortsatt, som tidligere, var produksjonsmidlene og produktene til en enkelt. Mens eieren av arbeidsmidlene hittil hadde tilegna seg produktet fordi det som regel var hans produkt og fremmed hjelpearbeid var et unntak, så fortsatte nå eieren av arbeidsmidlene å tilegne seg produktet, sjøl om det ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid. Sånn blei altså de produktene som nå blei samfunnsmessig framstilt, ikke tatt i eie av dem som virkelig satte produksjonsmidlene i bevegelse og som virkelig hadde framstilt produktene, men av kapitalistene. Produksjonsmidler og produksjon har i sitt vesen blitt samfunnsmessige. Men de blir underlagt ei form for tilegnelse som har den enkeltes privatproduksjon som forutsetning, der altså enhver eier sitt eget produkt og bringer det på markedet. Produksjonsmåten blir underlagt denne forma for tilegnelse, sjøl om den har oppheva forutsetningene for den. I denne motsigelsen som gir den nye produksjonsmåten den kapitalistiske egenarten sin, ligger hele konflikten i vår tid allerede som kime. (…)”

Engels sier altså at den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen er at produksjonen er sosial men tilegnelsen kapitalistisk. Med dette mener verken han eller marxismen at den grunnleggende motsigelsen er mellom privateiendom og statseiendom. Hvis staten er i hendene til borgerskapet, så er statseiendommen like kapitalistisk. For eksempel slår maoister fast at Sovjetunionen ble statskapitalistisk etter et politisk kupp i 1956.

Motsigelsen er at på den ene sida er produksjonen helt sammenhengende og det er proletariatet som i hovedsak jobber i den, men på den andre siden er makta over både produksjonen og produktene som skapes, i hendene på kapitalistene.

Og under kapitalismen er det slik at i stedet for å fordele resultatet av produksjonen til fellesskapet og “til enhver etter behov”, så fordeles det til folk som forbrukere – eller som aksjeeiere og lønnstakere. Har man ikke penger så sulter man uansett hvor hardt man sliter og strever. Har man mye eiendom kan man leve i overflod og luksus – helt uten å jobbe. Selv om alt henger sammen i produksjonen, så er det likevel anarki og ikke plan som råder. Hver kapitalgruppe konkurrerer på markedet, hver stat konkurrerer om innflytelse.

Engels skriver videre at:

“Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trådte fram i lyset som motsetning mellom proletariat og borgerskap.” Altså at den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske basisen, viser seg over alt som en kamp mellom de to hovedklassene i kapitalismen.

2.2. Klassekampen

Marx og Engels ser historien hittil, som historien om klassekamp. Når de også beskriver produktivkreftene som de mest revolusjonerende kreftene i samfunnet, mener de ikke at maskiner og verktøy selv marsjerer inn i parlamenter eller slott for å erklære nye samfunnsforhold. Når produksjonsforholdene og overbygninga henger etter og blir et hinder for videre utvikling, så trer representanter for de fremskredne produktivkreftene inn i politikken med sine partier, og de mest radikale av disse går i spissen for revolusjoner.

Klassene og deres partier går ikke alltid bevisst inn i den politiske kampen – det kan like gjerne skje spontant ut fra det de opplever som akutt viktige politiske spørsmål for dem sjøl eller for hele samfunnet. Kapitalistene kjente hver dag at føydalismen sto i veien for dem. De så muligheter i nye produksjonsmåter, men opplevde hvordan adel og kirke sto i veien med føydale skatter, tollstrukturer, lover, moral og så videre. Bare de kaotiske grensene og tollmurene mellom de europeiske fyrstene, baronene og jarlene, var et hinder for utviklingen av kapitalistiske markeder. Og ikke minst var livegenskapet en hindring. Dette systemet lenket generasjoner av bønder fast til et stykke jord på landsbygda, i stedet for å fristille dem til å søke fabrikkarbeid i byene og bli lønnsslaver for kapitalistene…

Slik opptrådte borgerskapet som en ridder på vegne av sin herre; den moderne kapitalistiske produksjonen. Men Marx og Engels så at i det nye borgerlige samfunnet, så var det proletariatet som representerte framtida. Borgerskapet og deres produksjonsforhold var allerede på 1800-tallet blitt et hinder for framskrittet. Det ble også tydelig at borgerskapets slagord for “frihet, likhet og brorskap” ikke kunne oppfylles i virkeligheten, så lenge produksjonsmidlene var i borgerskapets hender.

Det er vesentlig å forstå dette, for å forstå hvorfor vi sier at kommunismen er vitenskapelig og ikke et spørsmål om ren tro og vilje. Man kan ikke, som en del tror, velge fritt mellom alle slags idealsamfunn. Man kan ikke “ta det beste fra alle ideologier” og lage et samfunn av det, eller utelukkende føle seg fram til hva som er rett. Og man kan ikke tvinge en hvilken som helst kultur på alle slags produksjonsforhold. Basis setter begrensninger. Det er en dialektisk vekselvirkning mellom basis og overbygning. Politikk kan gripe inn i økonomien og endre den. Men dette kan bare fungere om politikken er i tråd med klasseinteresser og i tråd med samfunnets materielle basis.

2.3. Klassene i kapitalismen

Lenin skriver:
“Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom den plasseringen de har i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon. De skilles ad gjennom deres forhold til produksjonsmidlene (…), gjennom den rollen de har i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet, og gjennom hvor stor del av den samfunnsmessige rikdommen de rår over og hvilken måte de skaffer seg denne delen på. Klasser er grupper av mennesker der en gruppe kan tilegne seg arbeidet til en annen, som følge av den ulike plasseringen de har i et bestemt samfunnsøkonomisk system.”

De tre klassene i det kapitalistiske systemet er borgerskapet, proletariatet og småborgerskapet.

2.3.1. Borgerskapet

Borgerskapet har makta i kapitalismen. Denne klassen begynte som handelsfolk og kjøpmenn i de store byene. Hovedsakelig består denne klassen av kapitalistene, som kontrollerer kapitalen. De har enorme rikdommer og skaffer disse gjennom å tilegne seg merarbeidet til proletariatet. Kjerna i borgerskapet er monopolborgerskapet, de styrer de største selskapene og har makta over staten. Borgerskapet er direktører, sjefer, aksjeeiere og toppene i byråkratiet, staten, mediene og politikken.

2.3.2. Proletariatet

Proletariatet er den moderne arbeiderklassen – de eiendomsløse i kapitalismen. De oppsto fra borgernes håndtlangere og hjelpearbeidere, syersker, skreddere og andre arbeidsfolk ansatt av de første kapitalistene. Proletariatets kjerne og fortropp ble skapt i fabrikkene. Ofte var de tidligere fattigbønder som var blitt til overs på landsbygda. Proletariatet produserer de fleste varene til markedet. Proletariatet eier ikke produksjonsmidler. Proletariatet er nederst i organiseringa av produksjonen og ofte de fattigste. De er den mest revolusjonære klassen, samlet i store kollektiver og stadig i konflikt med borgerskapet. Proletariatet er industriarbeidere, bygningsarbeidere, vaskere, hjelpepleiere, butikkarbeidere og så videre.

2.3.3. Småborgerskapet

Småborgerskapet er grupper mellom proletariatet og borgerskapet. Noen har samme opphav som borgerskapet – blant kjøpmenn og handelsfolk i byene. Andre har opphav på landsbygda – fra bønder og fiskere med egen eiendom. Andre er moderne yrkesgrupper med høyere utdanning, som funksjonærene i stat og næringsliv. Disse gruppene står i en mellomposisjon. De er verken på topp eller på bunn. De kan ha en liten bedrift eller en gård, eller høy utdanning eller posisjon som mellomleder. De har visse privilegier eller forpliktelser som de er redde for å miste, eller som de trives godt med. Småborgere er leger, lærere, advokater, bønder, kunstnere, eiere av små bedrifter, byråkrater og så videre.

2.4. Klassestandpunkt for proletariatet.

Proletariatet tvinges inn i store arbeiderkollektiver med felles interesser. De tvinges til å organisere seg og stå sammen, for å kjempe om merverdien som de sjøl skaper. Og store deler av proletariatet i verden, lever i dyp fattigdom og er ofte i fare for å stilles utenfor produksjonen av kriser.

Proletariatet er en representant for de mest moderne produktivkreftene og framtidens organisering av produksjonen. De får den historiske rollen å føre denne kampen til sin logiske slutt: nemlig å fjerne alt som står i veien for å sosialisere tilegnelsen og gjøre den felles – kollektiv – kommunistisk.

Proletariatet er den nye og moderne arbeiderklassen, som organiseres og disiplineres på en helt ny måte. For det første føres de sammen i store kollektiver. For det andre deltok de i en kompleks arbeidsdeling der hver arbeider gjør en svært liten oppgave i en større helhet.

Kommunister tar proletariatets klassestandpunkt, og vil organisere de mest fremskredne i Kommunistpartiet – proletariatets politiske parti. Marxismen er på den ene sida en vitenskap, og på den andre sida – på grunn av sin vitenskapelighet, ikke på tross av den -, så tar den åpent stilling for én klasse. Der borgerlig ideologi forsøker å framstille seg som hevet over klassene, “nøytral” og noe som er bra for alle, selv om den egentlig tjener borgerskapet eller er gjennomført småborgerlig, så er kommunistene helt ærlige med at kommunismen er proletariatets ideologi.

Engels sier i et forord til Manifestet om klassekampen at “denne kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper – denne grunntanken tilhører ene og alene Marx”.

Det er proletariatets historiske oppgave, å kjempe mot borgerskapet, ta makta fra dem, sosialisere produksjonen, gjøre den felles og frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking for all framtid.

2.5. Folket skaper historien

Mao Zedong sier at “Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistorien”. Dette perspektivet gjennomsyrer maoismen og leder fram til den maoistiske metoden for arbeid.

Når historien skrives i et klassesamfunn, så skrives den som regel fra herskerklassen sitt ståsted. De ser på historiske epoker og hendelser bare som uttrykk for viljen til geniale ledere, store konger og oppfinnere. Marxismen ser det ikke slik. Individer spiller viktige roller. Når mennesker skriver historien så betyr det at individer er viktige. Men de store prosessene settes i gang uavhengig av individenes subjektive vilje – de skapes av motsigelsene i basis og av klassekampen. Når individer skriver historie, er det fordi de er på rett sted til rett tid. De er én av flere faktorer. Den viktigste faktoren er massene.

Til arbeidet med massene utarbeida Mao masselinja som en metode kommunister vil bruke i all organisering og kamp.

Tilleggstekster:

Fire studietekster om dialektisk materialisme og klassekamp tjen-folket.no/Sentralt/view/12572 (2012)

Klasseanalyse av Norge https://tjen-folket.no/index.php/2018/05/25/klasseanalyse-av-norge-2018/ (2018)

Legg vekt på produksjonsforholdene tjen-folket.no/Sentralt/view/12063

Partier, politikk og marxisme tjen-folket.no/Sentralt/view/12211

Klassiske tekster:

Marx og Engels – Det kommunistiske manifest tjen-folket.no/Sentralt/view/10653

Stalin – Om den historiske og dialektiske materialismen tjen-folket.no/Sentralt/view/10506

Mao – Om praksis tjen-folket.no/Sentralt/view/10178

3. Kommunisme og sosialisme

3.1. Kommunismen.

Kommunisme betyr at alle viktige ressurser og redskaper eies av fellesskapet. Kommunisme betyr at alle er en del av fellesskapet og at alle yter etter evne og får etter behov.

Kommunismen er kollektivisme og løser flest mulig oppgaver kollektivt. Kommunisme betyr at man har ansvar ikke bare for seg selv, men også for helheten. Det betyr at hver enkelt har ansvar for andre mennesker, og det betyr at andre også har et ansvar for hver enkelt.

Kommunismen vil avløse kapitalismen i hele verden. Klassesamfunn oppsto for noen få tusen år siden med jordbruksrevolusjonen. Den betydde slutten for de urkommunistiske jeger- og sankersamfunnene. Den skapte overskudd og et grunnlag for nye herskerklasser, byer, hærer og stater. Mennesker ble delt i klasser som sto mot hverandre.

Den industrielle revolusjonen har gjort den moderne kommunismen mulig og nødvendig. Overskuddet er ikke bare nok til en liten herskerklasse og deres lakeier, men til å tilfredsstille de grunnleggende behovene til alle mennesker.

Dette er en forutsetning for frihet fra sult, krig og fattigdom, for planøkonomi og bærekraftig forhold mellom mennesker og miljø. Det legger grunnlag for sosiale forhold og kultur gjennomsyret av samhold, solidaritet, samarbeid og fellesskap.

3.2. Staten og revolusjonen.

Kommunister skiller seg fra både anarkister og reformister i synet på staten. Anarkister mener veien til frigjøring går gjennom først å umiddelbart avskaffe enhver statsmakt. Reformister tror veien til arbeiderklassens maktovertagelse går gjennom at arbeiderne ved valg overtar regjeringsmakt i dagens stat, og forvandler denne til en stat for hele folket.

Vi har et annet syn enn begge disse – fordi vi mener de begge er umulige. Lenins bok «Staten og revolusjonen» er det fremste marxistiske verket om staten. Lenin viser her at den historiske utviklinga ikke bare krevde at staten oppsto, men også vil gjøre den overflødig. Lenin sier at allerede gjennom at proletariatet griper makta og etablerer sin egen politiske makt, vil den nye staten være en annen type stat enn den borgerlige, for den vil ikke lenger være et redskap for en liten minoritet som utbytter massene, men et redskap for proletariatet og folket. I løpet av sosialismen vil også denne nye typen stat visne vekk og forsvinne.

Hva ligger i at staten visner vekk? I dagligtale, og i borgerlig ideologi, er stat mer eller mindre synonymt med «offentlige organer». Sosialtjeneste, trygder, skoler, sykehus og så videre – alt dette rotes sammen i det svære begrepet «staten». Mener kommunistene at alt offentlig skal «visne vekk»? Det høres temmelig meningsløst ut – og det er meningsløst.

Også i kommunismen vil samfunnet være organisert – faktisk mye mer organisert enn i dag. Også i kommunismen vil oppgaver og administrasjon ikke bare løses lokalt, men også på høyere nivå – og også internasjonalt. Planlegging og sentralisering av enkelte oppgaver er en naturlig del av også et klasseløst kommunistisk samfunn. Det som vil visne vekk, er staten som en særegen klasseorganisasjon.

At staten visner vekk innebærer at det ikke lenger finnes en våpenmakt utenfor massene og at enhver organisering av produksjon, velferd og samfunn utgår direkte fra massene – som ikke lenger er delt i klasser.

Kan det finnes våpen i kommunismen? Ja, men da ikke hos en makt som står utenfor massene sjøl. Kan det finnes tvang i kommunismen? Ja, men igjen, bare som en del av massenes egenorganisering, ikke som en makt «utenfra» og «over» dem.

På denne måten gjøres politisk undertrykking og økonomisk utbytting til en umulighet. Bare gjennom den særskilte klasseorganiseringa til borgerskapet, og den voldelige undertrykkinga av motstand, kan de fortsette sine kriger, utpininga av miljøet, plyndringa av ressurser og utsultinga av verdens fattigste. Denne undertrykkinga er skjult i en tett tåke av borgerlig ideologi. Deres hegemoni baserer seg ikke bare på naken vold, men på forkledd systemisk og indirekte undertrykking. Men kjerna i staten er den væpna klasseorganiseringen; politiet, fengslene og militæret. Når det trengs for å opprette kapitalistisk ro og orden, så settes voldsapparatet brutalt inn mot de som truer denne. Derfor er kommunisme bare mulig om man knuser dette apparatet – med proletariatets egen våpen- og statsmakt.

Kommunismen innebærer på dette grunnlaget muligheten for en i hovedsak bærekraftig, rettferdig og fornuftig organisering og arbeidsdeling på alle nivå, fra den lokale bygd og bydel til de globale spørsmålene som angår hele kloden.

3.3. Proletariatets diktatur.

Veien fra dagens kapitalisme til kommunistiske samfunn går gjennom sosialismen. Mellom kapitalismen og kommunismen må det være en slik overgangsform.

3.3.1. Demokrati og diktatur

I vanlig dagligtale er diktatur noe som utøves av én person, men egentlig er diktatur noe som utøves av en klasse og av deres representanter. Siden klassene oppsto med privateiendommen og arbeidsdelinga, så har herskerklassene utøvd sitt diktatur over andre klasser gjennom staten. Staten er et politisk maktapparat. Kommunismen er statsløs, men for å komme dit må proletariatet først etablere sin egen stat som med politisk makt knuser de gamle kapitalistiske forholda og bygger nye kommunistiske forhold. Sosialisme forutsetter proletariatets politiske diktatur.

Motsetningen til demokrati er ikke diktatur, men despoti. Despoti er når demokratiske rettigheter settes til side og en enkelt person får svært stor myndighet.

Proletariatets organisasjonsprinsipp er demokratisk sentralisme. Det vil si at det er demokrati for folk, at man velger representanter nedenfra og at man kan diskutere og kritisere, samtidig som ansvar og oppgaver sentraliseres. Mindretallet underordnes flertallet, og lavere organer underordnes høyere organer.

3.3.2. Proletariatets diktatur

Men hvorfor må også proletariatet opprette et diktatur? Kan man ikke ha full frihet for alle? Eller hvorfor må man ha en stat i det hele tatt? Mao Zedong svarer slik på et spørsmål om ikke kommunistene ønsker å avskaffe staten:

“Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe klassene og gjøre ‘Den store harmonien’ til virkelighet. Statsapparatet, deriblant hæren, politiet og domstolene, er det redskapet en klasse bruker for å undertrykke en annen. Det er et redskap for å undertrykke antagonistiske klasser. Det er vold og ikke “velvilje”.”

Altså trenger proletariatet sin egen nye stat – for å forsvare seg mot ytre og indre fiender.

3.3.3. Ny stat

En ny stat er alternativet til den gamle staten. Den gamle staten ble skrudd sammen av embetsmenn og rikfolk for å tjene deres egne interesser, og den er fra topp til bunn konstruert slik at den skal tjene dette formålet. En ny arbeiderstat er målet – og den kan verken nå eller i framtida bygges opp innenfor rammene av den gamle borgerstaten og dens lover. Den må skapes av organisasjoner utenfor disse rammene, den må skapes i kamp og opprettes av folkets egne valgte representanter. Vårt alternativ er en stat som tjener folket. På lengre sikt er målet en verden uten noen former for klassestater – en kommunistisk verden.

Perus Kommunistiske Parti bygget videre på Lenin og Mao og viste at den nye staten må bygges opp gjennom hele kampen for sosialismen. Den vil ikke plutselig oppstå i en krise i framtida, eller i løpet av kort tid. Den må bygges opp som ny makt, gjennom organisasjonene som proletariatet bygger opp i den langvarige folkekrigen.

3.3.4. Rød makt

Rød makt er områder der proletariatet har tatt makta fra borgerskapet. I den kinesiske folkekrigen bygget kommunistene opp baseområder på landsbygda, der arbeidernes og bøndenes organisasjoner utøvde den nye røde makta. Den eneste veien til proletariatets nye stat, er å opprette områder med rød makt. For å opprette slik makt, må man først få fotfeste noen steder og utvide makta derfra. Som alt annet liv begynner den røde makta svak og skjør som en spire eller et foster, før den blir større og sterkere.

3.4. Sosialistisk oppbygging.

Våre fremste erfaringer med sosialistisk oppbygging er Sovjetunionen fra 1917 til 1956 og Kina fra 1949 til 1976. Vi har altså erfaringer fra flere tiår med sosialistisk oppbygging i to av verdens største land.

3.4.1. Sosialismen i Sovjetunionen

For Sovjetunionen la Lenin fram den riktige veien til sosialistisk oppbygging omtrent slik:

a) Arbeiderklassen må ikke miste muligheten, men utnytte de gunstige forholda for maktovertagelse. Ikke vente til kapitalismen er mer utvikla og moderne, men utnytte herskernes relative svakhet og gjøre revolusjon når man kan.

b) Produksjonsmidlene i industrien bør konfiskeres og gjøres til offentlig eiendom.

c) Små og mellomstore enkeltprodusenter bør gradvis samles i produksjonskooperativer, dvs. i store landbruksforetak, kollektivbruk.

d) Industrien må utvikles fullt ut og kollektivbrukene bør basere seg på moderne teknikk og drive storskalaproduksjon. Jorda til kollektivbrukene skal ikke konfiskeres, tvert imot må brukene få generøse forsyninger av førsteklasses traktorer og andre maskiner;

e) Utveksling gjennom kjøp og salg, dvs. vareproduksjon bør fortsette ei viss tid fordi bøndene ikke vil gå med på noen annen form for økonomisk bånd mellom by og land. Handel må likevel bare skje gjennom Sovjet-handel. Mellom stat, samvirke og kollektivbruk. Dette må utvikles fullt ut og alle slags kapitalister må utkonkurreres fra handelen.

Oppbygginga av sosialismen måtte i første omgang konsentrere seg om sosialistisk industrialisering og økonomisk uavhengighet fra imperialismen. Denne politikken lyktes i å bygge en sterk industribase uavhengig av imperialismen. Den gjorde det også mulig å knuse Hitler-fascismen under 2. verdenskrig. På ei tid da hele den kapitalistiske verden vaklet under en alvorlig økonomisk krise vokste den sosialistiske industrien i et enormt tempo.

Gjennom en steg-for-steg-plan ble jordbruket etterhvert kollektivisert i Sovjetunionen. Hele prosessen med landbrukskollektivisering var en revolusjon som løste tre grunnleggende problemer i oppbygginga av sosialismen med et grep:

a) Den utsletta den mest tallrike utbytterklassen i landet, kulakkene;

b) Den førte den største av de arbeidende klassene, bondeklassen, fra individuelt jordbruk, som avler kapitalisme over i kooperativ, kollektivt, sosialistisk jordbruk;

c) Den forsynte Sovjetstaten med et sosialistisk landbruksgrunnlag.

Den russiske erfaringa fra oppbygginga av sosialismen var svært viktig for den internasjonale arbeiderklassen og særlig for alle land der arbeiderklassen tok makta.

Men Sovjetunionen var verdens første sosialistiske land, og var sjølsagt dømt til å gjøre noen feil. Mao pekte på det han mente var fem grunnleggende feil fra den russiske erfaringa:

1) Ikke nok vekt på motsigelsen mellom produksjonsforholdene og produktivkreftene. Mao mente at forlenga sameksistens av eierskap av hele folket med eierskap av kollektivene med nødvendighet ville bli stadig vanskeligere å tilpasse til utviklinga av produktivkreftene. Til slutt måtte en finne en måte for å klare overgangen fra kollektivt til felles eierskap.

2) Ikke å vektlegge masselinja under oppbygginga av sosialismen. Mao pekte på at masselinja ble tatt i bruk i den første tida, men etterpå stolte Sovjetpartiet mindre på massene og for mye på teknologi og teknikere.

3) Klassekampen ble oversett etter at kollektiviseringa lyktes.

4) Ubalanse i forholdet mellom tungindustri på den ene sida og lettindustri og jordbruk på den andre.

5) Mao kritiserte den russiske politikken for mistillit til på bøndene.

Dette er i hovedsak avskrift fra kapittel 21 i et grunnkurs i MLM fra indiske maoister: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12502

3.4.2. Sosialismen i Kina

I 1947, annonserte Mao det som ble kalt ‘De tre store økonomiske politikkene’ i den nye demokratiske revolusjonen. Disse var

1) konfiskering av landjorda til den føydale overklassens land og fordeling til bøndene,

2) konfiskering av kapitalen til borgerskap som samarbeidet med imperialismen og

3) beskyttelse av industrien og handelen til andre kapitalister.

Disse retningslinjene ble umiddelbart tatt i bruk i de store områdene i Nord-Kina som var under revolusjonær kontroll, og jordreformen ble fullført der innen midten av 1950.

I 1951 vedtok partiet generallinjen for sosialistisk oppbygging i prosessen med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det grunnleggende målet var å industrialisere Kina sammen med den sosialistiske omdanninga av jordbruk, håndverk og kapitalistisk industri og handel. Målsetningen var å fullføre denne prosessen i løpet av omtrent atten år.

I den sosialistiske oppbygginga i Kina var det en høyreside og en venstreside i Kommunistpartiet. Høyresida la ikke lenger vekt på klassekampen men argumenterte for at produktivkreftene er den viktigste motoren for forandring, og at kooperativt landbruk burde vente til produktiviteten var høy nok til at man kunne mekanisere jordbruket. Alle disse standpunktene undervurderte eller så vekk fra betydningen av produksjonsforhold og av klassekampen.

Dette skjedde i Sovjet, der høyre-byråkratene tok makta og etablerte seg som et nytt borgerskap i 1956. Da Mao så hva som skjedde i Sovjet, satte han i gang en kamp for å beseire disse tendensene i Kina.

Mao hevdet at “klassekampen på ingen måte er over … spørsmålet om hva som vil vinne, sosialisme eller kapitalisme, er egentlig ikke avgjort enda.” I løpet av perioden med kamp mot høyresida, måtte mange ledende kadere ta selvkritikk foran massene. Millioner av studenter tok manuelt arbeid for å smelte sammen med arbeidere og bønder. Partikadre i fabrikkene og landbrukssamvirkene deltok i manuelt arbeid. Arbeidere tok del i beslutningsprosesser i fabrikkene. En sosialistisk utdanningskampanje ble startet blant bønder. Gjennom denne prosessen kom partiet nærmere folket, og høyretendensene som hadde vokst fram, både innenfor og utenfor partiet, ble holdt i sjakk.

Under sosialismen ble det gjort store fremskritt. Innen industri, landbruk og alle andre områder var det registrert større og raskere vekst enn før. Levealder økte dramatisk i både Sovjet og Kina. Folk lærte å lese og skrive og tok mye mer makt i samfunnet. Sosialismen viste at selv verdens fattigste land, kunne få til underverker.

Dette er i hovedsak avskrift fra kapittel 29 i et grunnkurs i MLM fra indiske maoister: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12502

3.4.3. Folkekommuner.

I 1958 begynte oppbygginga av folkekommuner i Kina. Dette fellesskapet ble skapt av enkelte bondesamfunn i sosialismen og fikk navnet kommune av Mao. Mao oppmuntret til slike sammenslåinger, og det førte til en rask spredning av kommuner over hele landet. De ble dannet ved sammenslåing av kooperativer som var naboer, for å kunne gjennomføre større prosjekter som flomkontroll, vannkonservering, skogplanting, fiskeri og transport. I tillegg etablerte mange kommuner sine egne fabrikker for å lage traktorer, kjemisk gjødsel og andre produksjonsmidler. Bevegelsen for å sette opp folkekommuner vokste veldig raskt.

Sentralkomiteen i kommunistpartiet i Kina skrev at “Folkekommunene er den grunnenheten i vår sosialistiske samfunnsstruktur, som kombinerer industri, landbruk, handel, utdanning og militære spørsmål. Samtidig er de den grunnleggende organisasjonen av den sosialistiske statsmakta” og at folkekommunene betydde “For det første, overgangen fra kollektiveiendom til hele folkets eiendom på landsbygda. Og, for det andre, overgangen fra sosialistisk til kommunistisk samfunn. Det kan også forutses at i det kommende kommunistiske samfunnet vil folkekommunen fortsatt være den grunnleggende enheten i vår sosiale struktur.”

3.5. Kulturrevolusjon.

Kulturrevolusjon er den høyeste formen for klassekamp innenfor det sosialistiske samfunnet sjøl, og har som hovedoppgave å hindre kontrarevolusjon.

3.5.1. Kontrarevolusjonen i Sovjet

I perioden mellom Stalins død i 1953 og den 20. kongressen i Kommunistpartiet i Sovjetunionen, tok en høyreklikk makta i staten og partiet. Kuppet var leda av byråkraten Krustsjov. Han og hans folk representerte det nye borgerskapet i Sovjet. Disse var toppbyråkrater i partiet og statsapparatet.

Sosialismen i Sovjetunionen ble avskaffa da proletariatets politiske diktatur ble avskaffa, og Krustsjov sin klikk etablerte sitt eget despoti. Sosialismen ble ikke avskaffet av kapitalistene i USA og England, eller av Hitlers invasjon, men innenfra – av borgerlige krefter i det sosialistiske samfunnet sjøl.

3.5.2. Kulturrevolusjonen i Kina

Da Mao så hvordan klassekampen i sosialismen kunne kulminere i at det ble etablert et fascistisk despoti i rød forkledning, mobiliserte han venstresida i Kommunistpartiet og massene til en veldig revolusjon mot høyresida i partiet og staten. Han sa at disse vandret på den kapitalistiske veien – deres politikk ville lede Kina inn på samme spor som Sovjet. Svaret var at folket skulle gjøre opprør og sikre proletariatets diktatur på alle områder.

Dette førte til tesen om at også i sosialismen må proletariatet gjøre revolusjoner. ‘Den store proletære kulturrevolusjonen’ startet i 1966. Det ble oppretta nye revolusjonære organisasjoner over hele landet. Særlig ungdom gikk i spissen og dannet de røde gardene. Rødegardistene fikk selskap av revolusjonære arbeidere, soldater, bønder og studenter. Det ble valgt nye partiledelser i mange byer og provinser. Det ble ført politiske kamper og diskusjoner på alle nivå i samfunnet, og med et mylder av forskjellige metoder og uttrykk.

Kulturrevolusjonen var historiens største politiske revolusjon – da den involverte over en halv milliard mennesker og pågikk i større og mindre grad i nesten ti år. Den lyktes i å avsette de verste byråkratene og drive tilbake en rekke kapitalistiske tiltak, og hindret i ti år en gjeninnføring av kapitalismen i Kina.

Etter Maos død i 1976, skjedde en maktkamp der høyresida arresterte lederne for den revolusjonære venstrefløyen i partiet. De fordømte kulturrevolusjonen, sikret seg makta i hæren, partiet og staten, og innførte det kapitalistiske og imperialistiske Kina vi kjenner i dag.

3.5.3. Folkekrig til kommunismen

Erfaringene fra Sovjet og Kina viser at klassekampen ikke forsvinner men tvert om blir enda mer konsentrert og tidvis hardere, i det sosialistiske samfunnet. Kulturrevolusjon er den høyeste formen for proletarisk klassekamp, der hele folket trekkes inn i ekstremt politisert kamp for den røde linja og kommunismens endelige seier.

Videre lærer vi at politisk kamp ikke er nok, men at den politiske makta springer ut av geværet. For å hindre den kapitalistiske kontrarevolusjonen, må folkemassene væpnes. Folket må organiseres i militser og militsene må være en del av hæren.

Perus Kommunistiske Parti utleder fra erfaringene at folkemassene må være væpna og føre folkekrig gjennom hele sosialismen og hele veien fram til kommunismen, uten å la borgerskapet få fred til å omorganisere seg og gjeninnføre kapitalismen. De ser revolusjonen som folkekrig, altså som en langvarig kamp utført av et væpna folk,og reiste derfor parolen “folkekrig til kommunismen”.

Tilleggstekster:

De viktigste lærdommene fra den russiske revolusjonen (tjen-folket.no/Sentralt/view/12539)

Hva sosialisme er og om sosialisme i Norge (tjen-folket.no/Sentralt/view/11682)

Hva er alternativet? (tjen-folket.no/Sentralt/view/11921)

Klassiske tekster:

Lenin – April-tesene (tjen-folket.no/Sentralt/view/12477)

Lenin – Staten og revolusjonen (tjen-folket.no/Sentralt/view/10189)

Mao – Om folkets demokratiske diktatur (tjen-folket.no/Sentralt/view/10186)

4. Langvarig folkekrig

4.1. Revolusjon og dialektikk.

Kommunister er revolusjonære. Ikke fordi vi ønsker revolusjon som noe godt i seg selv, men fordi vi mener det er nødvendig.

4.1.1. Fra kvantitet til kvalitet

Stalin skriver i teksten “Om den historiske og dialektiske materialismen” at: “I oldtida mente noen filosofer at det å avdekke motsetningene i tenkningen og sette motsatte meninger opp mot hverandre var det beste middel til å oppdage sannheten. Denne dialektiske måten å tenke på, som seinere ble utvidet til naturens foreteelser, utviklet seg til den dialektiske metode for å erkjenne naturen; en metode som anså naturens foreteelser for å være i evig bevegelse og forandring, og naturens utvikling som et resultat av utviklingen av motsetningene i naturen, som et resultat av den gjensidige påvirkning av motsatte krefter i naturen.”

Den dialektiske materialismen er marxismens verdensanskuelse. Kommunister mener dette er metoden vi må bruke for å forstå hvordan alle ting og forhold utvikler seg. Sentralt i dialektikken er forståelsen ikke bare av at motsigelser, og kampen mellom motsetninger, er det som driver historien framover, men også at på visse tidspunkt går kvantitet over i kvalitet – man får sprang i utviklinga.

Når noe øker i kvantitet, betyr det at det blir mer og mer. På et gitt punkt, går denne kvantiteten over i kvalitet. Noe har økt så mye, at det endrer karakter. Det skjer en grunnleggende endring. En slik kvalitativ endring er en revolusjon. Utvikling skjer ikke bare i kamp, men også i revolusjoner. For eksempel var utviklingen av dampmaskiner en revolusjon i den teknologiske utviklingen. Dampmaskinene gjorde fabrikkene og industrien mulig. Denne teknologiske revolusjonen det mulig for kapitalismen å bryte gjennom i Europa – og etter hvert i verden.

Et annet eksempel er vann. Om vann kjøles ned vil det ved under 0 grader celsius få en fast form. Det blir is. Når man varmer det opp kvantitativt, vil det være flytende ved +1 og ved +10 og helt opp til +99 grader. Men ved 100 går endringen over fra kvantitet til kvalitet, vannet skifter igjen form – det koker, fordamper og blir vanndamp (gass). Kvantitative endringer slår altså ved gitte omstendigheter og tidspunkt over i kvalitet. Revolusjoner er en del av utviklingen i både naturen og samfunnet.

4.1.2. Dialektikkens metode

Stalin beskriver, blant annet ved å sitere Engels og Lenin, at den dialektiske metoden kjennetegnes ved at den:

1. Ikke vil se noe som helst isolert og uten forbindelse med omstendighetene rundt seg.
2. Ikke ser naturen som en tilstand av ro og ubevegelighet, men som i uavbrutt bevegelse og forandring. Den vil se på alt ikke bare i sine gjensidige forbindelser og betingelser, men også ut fra deres bevegelse, forandring, oppståen og bortdøen.
3. Ikke først og fremst vektlegger det som akkurat nå ser ut til å være varig, men allerede begynner å dø bort, men heller det som oppstår og utvikler seg, selv om det på det kan se svakt ut her og nå; for den dialektiske metode betrakter som uovervinnelig bare det som oppstår og utvikler seg.
4. Ikke ser utviklingsprosessen som en vekstprosess rett og slett, men som en utvikling som går over fra ubetydelige og skjulte kvantitative forandringer til åpne forandringer, til grunnleggende forandringer, til kvalitative forandringer, hvor de kvalitative forandringer ikke inntrer gradvis, men hurtig, plutselig, i form av en sprangvis overgang fra en tilstand til en annen tilstand.
5. Ikke mener disse forandringene skjer tilfeldig, men lovmessig, de inntrer som resultat av en opphoping av gradvise kvantitative forandringer. Derfor hevder den dialektiske metode at utviklingsprosessen ikke må forstås som en bevegelse i ring, men som en fremadskridende bevegelse, som en bevegelse etter en oppadgående linje, som en overgang fra den gamle kvalitative tilstand til en ny kvalitativ tilstand, som en utvikling fra det enkle til det kompliserte, fra det lavere til det høyere.
6. Går ut fra at tingene og foreteelsene i naturen har iboende indre motsetninger, for de har alle sin negative og positive side, sin fortid og sin framtid, noe som dør bort og noe som utvikler seg. Ser at kampen mellom disse motsetninger, kampen mellom det gamle og det nye, mellom det som dør bort og det som er i emning, mellom det som sykner hen og det som utvikler seg, utgjør det indre innhold i utviklingsprosessen. Og at dette er det indre innholdet i omslaget fra kvantitative forandringer til kvalitative.
7. Den dialektiske metoden hevder derfor at utviklingsprosessen fra det lavere til det høyere ikke foregår i form av en harmonisk utvikling av foreteelsene, men i form av et frambrudd av de motsetninger som fins i tingene og foreteelsene som egenskaper ved dem, i form av en kamp mellom de motsatte tendenser som virker på grunnlag av disse motsetninger. “I egentlig forstand,” sier Lenin, “er dialektikken utforskningen av motsetningene i selve tingenes vesen.” Og videre: Utvikling er “kamp mellom motsetningene.”

Dette er i korthet grunntrekkene i den marxistiske dialektiske metode i følge Stalin.

Perus Kommunistiske Parti sier Mao utviklet den marxistiske metoden videre fordi han “utviklet (…) kjerna i dialektikken, loven om motsigelsen og etablerte dette som den eneste grunnloven i dialektikken.”

Kort sagt: Dialektikkens metode, er å se utviklingen først og fremst som et resultat av den indre kampen i de ting og forhold som vi undersøker. At det er i den indre kampen mellom motsatte tendenser, at vi finner grunnlaget for endringer.

4.1.3. Revolusjonens grunnlag

Grunnlaget for politiske revolusjoner er de indre motsigelsene i det økonomiske og sosiale systemet. Grunnlaget for revolusjonen mot føydalismen, var utviklinga av en kapitalistisk produksjon, som sto i skarp motsigelse de føydale produksjonsforholdene.

Under føydalismen ble borgerskapet den klassen som sto for framskrittet. Men i dag er det ikke lenger borgerskapet som utgjør den nye kraften som skal avløse den gamle. I dag er det denne klassen og deres stater som står i veien for at klassesamfunnet skal utryddes for godt. Proletariatet derimot har produktivkreftene på sin side, de har ikke behov for en undertrykkende klasse over seg.

Marxismens lære ser utviklingen i produksjonen som grunnlaget for utviklingen i hele menneskesamfunnet. Når produksjonen når et visst nivå, blir dens utvikling hindret av politikken. Det viktigste i samfunnets politiske overbygning er statsmakten. Klassen som har den politiske makten, kan enten fremme utvikling eller hemme den. Akkurat som borgerskapet måtte gripe den politiske makta gjennom revolusjoner, for at kapitalismen skulle frigjøres fra de føydale hemningene, må proletariatet gripe den politiske makta for å bryte ned de kapitalistiske forholdene som står i veien for kommunismen. Dermed blir spørsmålet om politisk makt til proletariatet, selve kjernen i vår ideologi – maoismen.

4.2. Proletariatets militærstrategi.

Maoismen ble etablert i 1980 som et nytt stadium av marxismens teoretiske utvikling gjennom at Perus Kommunistiske Parti oppsummerte at maoismen var et kvalitativt nytt stadium i utviklingen av marxismen og begrunnet dette. De slo fast at en av milepælene i denne utviklingen, var Maos bidrag til å etablere langvarig folkekrig som en doktrine for proletariatets revolusjon. Proletariatet fikk med dette sin egen militærstrategi. Mao slår fast at “Dere kjemper på deres måte og vi kjemper på vår måte”. Hvordan man skal slåss avgjøres av hvem man er og i hvilken posisjon man står. Derfor må proletariatet slåss på en grunnleggende annen måte, enn de borgerlige statene og hærene gjør.

4.2.1. Krig

Det går en rød tråd gjennom verkene til alle de kommunistiske klassikerne, at hvem som har den politiske makta må avgjøres med krig. Marx og Engels skriver i Det kommunistiske manifestet:

“Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.”

Det er ikke noe enestående ved proletariatet, at det må gripe den politiske makta med krig. Makta bygger fra begynnelse til slutt på vold eller potensiell vold. Kjerna i staten er voldsapparatet. Ingen klasse kan herske uten sitt eget voldsapparat. I siste instans er voldsapparatets historiske oppgave å beskytte nettopp denne klassens makt og privilegier.

Dagens borgerskap viser hele tiden hvor villig de er til å utøve vold. USAs borgerskap har vært i krig over hele verden i over hundre år. Den norske borgerlige staten deltok i 2011 i å bombe Libya sønder og sammen. De er villige til å la det regne død over millioner av mennesker, bare for å flytte sine geopolitiske eller økonomiske posisjoner litt framover. Hva er de villig til å gjøre om all deres makt og rikdom står på spill?

Det er ikke et hypotetisk spørsmål. Vi har fasit fra noen tusen år med klassekamp. Herskerklasser er mestere i å legitimere sin makt og sin vold. De ansetter i dag systematisk reklamefolk, politiske rådgivere, mediefolk og så videre, for å rettferdiggjøre sine kriger, intervensjoner og forbrytelser. De er alltid villige til å ofre andres liv, for å forsvare sin makt.

Mao skriver at “Revolusjonens sentrale oppgave og dens høyeste form er makterobringen med våpen i hånd, dvs. at spørsmålet løses ved krig. Dette marxismen-leninismens revolusjonære prinsipp er riktig overalt, det er ubetinget riktig både for Kina og alle de andre statene.”

Perus Kommunistiske Parti skriver at “Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutviklet formann Mao teorien om sosiale klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han førte revolusjonær vold videre som en universell lov uten noen unntak; at revolusjon en den voldelige fortrengelsen av en klasse av en annen, og etablerte med dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av geværløpet».”

Det er ikke proletariatet eller kommunistene som ønsker at verden skal være slik, men vi kan ikke lukke øynene for at den er som den er – om vi en gang for alle vil få en slutt på sult, nød, fattigdom, miljøødeleggelser og urettferdige kriger.

Maoister er for rettferdig krig, men la oss også understreke at det ikke er noe vi verken liker eller ønsker. Krig er noe av det verste man kan oppleve. Og når vi vil føre krig, er det fordi vi vil avskaffe alle kriger for alltid. Som Mao skriver:

“Krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskene dreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunns framskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare én måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempe nasjonal antirevolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe antirevolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig.”

Vi mener altså at en verden uten krig er fullstendig mulig. Massene av verdens folk har alt å vinne på en slik verden. Men dette er bare mulig i kommunismen, og kommunismen kan bare etableres ved å knuse borgerskapets voldsapparater med revolusjonær krig.

4.2.2. Massenes krig

Mao skriver at “Våpen er en viktig faktor i krig, men de er ikke den avgjørende faktor; det er folk, ikke ting, som er det avgjørende. Styrkeprøven gjelder ikke bare militær og økonomisk makt, men også menneskelig kraft og moral. Militær og økonomisk makt er under folkets kontroll.”

Også i spørsmålet om revolusjon, om krig, må kommunister bruke masselinja. Det er folket som skriver historie og en sosialistisk revolusjon må være massenes eget verk. Dette gjennomsyrer marxismen fra første stund. Den avviser det borgerlige og småborgerlige “kuppmakeriet”, der man ser for seg at en liten klikk geniale ledere kan gripe makta og innføre et idealsamfunn. Den avviser den individuelle “terrorismen” og omfavner i stedet en krig som har som mål å aktivisere og mobilisere folket sjøl.

Denne innsikten er ikke basert på hva som er best eller verst, men nettopp på innsikten om at “Dere kjemper på deres måte og vi kjemper på vår måte.” Eller med andre ord – borgerskapet har sin form for krig, og proletariatet har en annen. Borgerskapet har makta over staten, proletariatet har ikke makta over staten. Borgerskapet har makta over produksjonsmidlene, proletariatet har ikke makta over produksjonsmidlene. Borgerskapet har enorme økonomiske reserver, folkets masser er fattige. Borgerskapet kan kjøpe soldater, proletariatet må motivere soldater ideologisk. Borgerskapet er et lite mindretall som lever på andre, folkemassene er det store flertallet som skaper verdiene. Ut fra disse, og andre, forskjeller må også militærstrategien bli fundamentalt forskjellig.

Videre har proletariatet den enorme fordelen at de ikke er avhengig av borgerskapet, mens borgerskapet ér avhengig av proletariatet. Borgerskapet trenger proletariatet, til å holde fabrikkene og resten av økonomien i gang. De lever på folkets arbeid. De kan altså ikke utrydde folket. Men proletariatet trenger ikke borgerskapet på noe vis. Derfor vil en krig som er forankret i massene, og som føres av massene sjøl, være uovervinnelig.

Mao skriver derfor at “Den revolusjonære krig er massenes krig. Den kan føres bare ved å mobilisere massene og ved å stole på dem.” Altså må den revolusjonære krigen være en folkekrig. Og ikke bare må den være en folkekrig, men folkekrigen har den spesielle egenskapen at den ikke kan beseires. Dens ledere kan gi opp, aktivistene kan miste motet og legge ned våpnene, men borgerskapet kan ikke nedkjempe den utenfra.

4.2.3. Massenes krig må være langvarig

Perus Kommunistiske Parti skriver at: “Marx slo fast at proletariatet ikke kan handle som klasse uten at det konstituerer seg selv som et politisk parti, som er ulikt og står i motsetning til de politiske partier som skapes av de besittende klassene. Siden proletariatet oppsto har det, i en langvarig prosess, skapt det sine egne former for kamp og sine egne former for organisasjon.”

De peker her på den prosessen der proletariatet skapte sine verktøy for å ta makta. Hvorfor må dette ta lang tid? Hvorfor må massenes krig være langvarig? Igjen springer svarene ut fra erkjennelsen av proletariatets særegne stilling i kapitalismen. Alle maktorganene i samfunnet, er i hendene på borgerskapet. Staten er borgerskapets stat fra topp til bunn. Det samme gjelder hæren, som er kjerna i staten. Og rundt staten er det bygd et veldig apparat for ideologisk og kulturelt hegemoni. Frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og mediehus – som alle legitimerer kapitalismen, sverter kommunismen og motarbeider alt som er radikalt og revolusjonært. Her og nå er altså borgerskapet relativt svært sterkt, mens proletariatet er relativt svakt. Å tippe vekten den andre veien er ikke gjort i en håndvending.

For det første må proletariatets soldater motiveres og mobiliseres ideologisk. De kan ikke kjøpes – for hva skulle kjøpes med? Hvordan skal proletariatet kunne lønne sine soldater bedre enn borgerskapet? Å utdanne folk politisk tar ikke kortere tid enn å utdanne dem i andre saker. Riktignok vil svært mange proletarer være gripe enkelte standpunkt spontant. Antikapitalisme, opprørstrang og misnøye med en rekke forhold, er noe vi finner blant mange. Men erkjennelsen av hva som er alternativet og hvordan vi kan oppnå det, er det ingen som forstår instinktivt. Denne bevisstheten må tilføres, og det tar tid. For man må ikke bare utdanne folk, men også bygge opp alle de verktøyene som trengs for å utdanne folk – røde organisasjoner, medier, skoler, propagandamateriell, undervisningsmateriell og så videre.

For det andre står marxismens kunnskapsteori for det dialektiske forholdet mellom teori og praksis. Altså lærer vi at det ikke er nok å utdanne folk teoretisk, man må utdannes praktisk. Man må lære krig gjennom å føre krig, som Mao sa. Revolusjonær kamp og organisering, er som andre håndtverk, ikke noe man lærer i en håndvending. Og mye kan ikke læres bare ved å lytte eller lese, mye må rett og slett erfares eller gjøres for at man behersker det.

For det tredje ligger mye av overbevisningen nettopp i å vise i praksis at noe er mulig. Lenin skrev at først når proletariatet med egne øyne kan se at sosialismen vokser fram, og at den er overlegen kapitalismen, vil det store flertallet bli overbevist. Fram til da vil svært mange være skeptiske – uansett hvor gode evner kommunistene har til å overbevise folk. Mennesker flest, og særlig proletarer, er praktiske folk. Det vil si at man verdsetter praksis svært høyt. Det vil si at den mest effektive propaganda ikke er å fortelle noen at revolusjon og kommunisme er mulig, men å vise det praktisk og konkret, ved å gjøre det. Kan man ikke gjøre det på stor skala, må man begynne i mindre skala. Dét er begynnelsen – og slik må alt som skal bli stort, begynne i det små.

Det er klart at å gå fra en underlegen posisjon, til en overlegen posisjon, der man i utgangspunktet begynner med svært begrensa ressurser, er tidkrevende. Det må være tidkrevende. Det betyr ikke at man har god tid. Som en aktivist i Tjen Folket skriver om kapitalismens ødeleggelse av mennesker og miljø:

“Det vil fortsette til proletariatet stopper det. Ingen andre. Og vi kan bare gjøre det med en revolusjonær vitenskapelig politisk linje og ekte kommunistpartier i ledelsen. Men kanskje må vi bryte med to farlige tenkninger – den som sier at vi har god tid, og den som sier vi skal seire raskt. Kanskje må vi både insistere på at vi har ekstremt dårlig tid, ikke et sekund å miste, men at det likevel vil ta svært lang tid å motivere, mobilisere og organisere proletariatet på nytt og på nytt for revolusjon og kommunisme. Kanskje kan MLM være et redskap for å kunne skynde oss lenge.”

4.2.4. Folkekrigens vei er universell og folkekrigen vil seire

Perus Kommunistiske Parti bygger på Marx, Lenin og Mao når de skriver:

“Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for hvert skritt fram. (…) Til syvende og sist var ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de imperialistiske landene oppfatte revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag; rett og slett folkekrig.”

Blant kommunister i vesten etter andre verdenskrig, er dette en ny innsikt. Da proletariatet for første gang heiste det røde flagget i Frankrike i 1848, så var det et symbol på krigen for den nye klassens makt. Da proletariatet grep makta i Paris i 1871, var det med sin egen våpenmakt og sin egen regjering. Da tyske arbeidere reiste seg i 1919 var det som en væpna klasse, som slåss om den politiske makta. Men etter dette ble denne revolusjonære innsikten vannet ut. Proletariatets organisasjoner fikk ledere som gikk inn for “utnytte” de borgerlige valgene, de borgerlige parlamentene og den borgerlige legaliteten – “så lenge man kunne”. De ga opp krigen, til fordel for fred “så lenge man kan” med borgerskapet.

I de hundre årene som fulgte så har kamp innenfor rammer satt av borgerskapet vært regel framfor unntak for vestlige kommunister og sosialister. For å rettferdiggjøre denne linja, har forræderske ledere argumentert med at de rike landene er noe helt annet enn de fattige. At de fattige kan føre kriger, men at dette er umulig i de rike landene. At vold er legitimt og riktig i slumbyer eller når den utøves av fattigbønder, men at alt slikt må vente til en fjern framtid i de rike imperialistiske landene. Den konkrete analysen gir dem sjølsagt rett i at land er forskjellige. Men ingen av forskjellene rettferdiggjør at revolusjoner i disse landene kan ta form av noe annet enn krig, at de kan skje uten å være massenes eget verk eller at de kan ta form av en svært hurtig politisk-militær kamp som vokser nærmest spontant ut av en framtidig økonomisk krise.

Statsmakta er sterkere i de rike landene. Den logiske slutningen av det er at kampen blir svært hard. Og videre er det også logisk at en relativt liten gruppe revolusjonære er enda mer avhengig av folkemassene for å ta makta, siden fiendens apparat er enda større og sterkere enn i fattige land. Folkemassene i de rike landa er enda mer prega av borgerlig tenkning, av pasifisme, av rasisme, individualisme og karrierisme – enn i den tredje verden. Den logiske slutningen av dét, er at den revolusjonære fostringa må ta enda mer tid.

Det eneste vektige argumentet mot langvarig folkekrig i alle land, er at det er vanskelig og at fienden er sterk. Emosjonelt er det sjølsagt en behagelig konklusjon å overlate til verdens fattigste folk å føre den hardeste kampen. Men det er verken særlig logisk eller rettferdig.

Videre må vi bringe Mao Zedongs advarsel videre. Han advarer mot å være redd for fienden. Han sier at fienden riktignok er farlig, men at det bare er på kort sikt. Han bruker dialektikken for å forklare dette, når han sier at fiendene er tigre av papir. De ser farlige ut – og ér farlige på kort sikt – men de er dømt til å tape. De er et lite mindretall som profitterer på det store flertallet, de representerer tilbakeliggende produksjonsforhold som står i veien for fremskrittet. De trenger proletariatet – men proletariatet trenger ikke dem.

Derfor må vi konkludere slik Perus Kommunistiske Parti gjør:

“Til slutt, i dag mer enn noensinne, vi kommunister og revolusjonære, proletariatet og folket, må slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen.»; noe som i dag betyr at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.”

4.3. De tre verktøyene.

Ingen klasser kan kjempe politisk eller føre krig, uten organisasjoner til dette formålet. Revolusjon kan kokes ned til et spørsmål om organisering, som de fleste andre menneskelige forhold. Mao Zedong skrev:

“Et veldisiplinert parti, væpnet med marxismen-leninismens teori, som nytter selvkritikkens metode og er bundet sammen med folkets masser; en hær som ledes av dette partiet; en enhetsfront av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelse av dette partiet – det er de tre viktigste våpnene vi har brukt til å slå fienden med.”

Disse tre verktøyene er de tre hovedformene for klasseorganisering, som proletariatet trenger i enhver folkekrig; Et maoistisk kommunistparti, en folkehær og en revolusjonær enhetsfront. Disse verktøyene har sine forskjellige oppgaver i prosessen, men de skal alle på hver sitt vis politisere, mobilisere og organisere massene – først og fremst proletariatet – for folkekrig til kommunismen.

Vi kan kort oppsummere oppgavene slik:

1. Kommunistpartiet er proletariatets parti. Det er et parti av en ny type. Det er ikke et borgerlig parti, det er ikke en valgmaskin. Det vil ta rollen som ledelse, ved å organisere de mest framskredne og aktive i proletariatet og tilføre den revolusjonære bevisstheten til resten av massene. Det vil utdanne sosialistiske intellektuelle, som kan utvikle og utbre den vitenskapelige sosialismen. Og det vil disiplinere de intellektuelle i den proletariske disiplinen. Det vil være proletariatets generalstab i kampen om makta. Det er kjerna i hele den politiske organiseringen til proletariatet.
2. Folkehæren er proletariatets væpna styrke. Det er en hær av en ny type, altså ikke en borgerlig hær som kjøper soldater, lokker med penger og eventyr eller truer med borgerlig disiplin. Det er en hær som bygges rundt partiet, og av folket sjøl. Hærens tre oppgaver er å føre væpna kamp, å mobilisere massene politisk og å produsere for å forsørge seg sjøl. Hæren ledes av partiet, og tar sikte på det som siden Marx har vært kommunistenes linje: å væpne folket. Den bygges opp i stadier og i forskjellige former, som gerilja og som folkemilits. Slik blir massene sjøl organisert militært og kan sjøl ta makta, forsvare den, styrke den og utbre den overalt.
3. Enhetsfronten er foreningen av folkemassene under proletariatets ledelse og for revolusjonen. Den tar mange former, som arbeiderklassens organisasjoner, som organisasjoner av ungdom og kvinner, lærere og studenter. Som organisasjoner for de umiddelbare kravene og for å bygge den nye staten. Som organisasjoner mot fascisme og imperialistisk krig, og for all makt til folket. Fronten er den nye statens frø, som kan vokse fra relativt svak og beskjeden til svært, vital og mektig. Den er proletariatets diktatur med demokrati for folket og diktatur for folkets fiender. Den vil mobilisere og organisere hele folket, først og fremst proletariatet.

Det er med disse tre redskapene at proletariatet kan føre krigen, bygge rød makt og vinne kampen om framtida.

4.4. Maoismens generallinje for å nå kommunismen.

Maoismen har noe så unikt som en strategi for proletariatets kamp for kommunismen – på hvert eneste stadium fra der vi er og helt dit vi skal. Ingen andre politiske retninger har dette. Det skyldes ingen magisk egenskap ved maoismen, men bare at maoismen er den eneste ideologien som er utvikla i kamp helt fra å være små revolusjonære grupper i kapitalistiske land, og helt til og med Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina, samt i revolusjonær kamp på alle kontinenter. Andre ideologier stopper som regel lenge før revolusjonen. De har ikke engang en strategi for å lykkes med de første skrittene.

Maoismens strategi er kort fortalt:

1. Bygge kommunistpartiet, folkehæren og enhetsfronten, på grunnlag av MLM.
2. Føre langvarig folkekrig og etablere rød makt for kommunismen.
3. Vinne over den borgerlige staten og etablere en ny stat: proletariatets diktatur.
4. Utvikle proletariatets diktatur gjennom kulturrevolusjoner helt til kommunismen.

Hele veien er kjerna, slik Perus Kommunistiske Parti sier det:

“Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt:

1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen;

2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner;

3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.”

Fra proletariatet får sitt parti, sin hær og sin front for sin egen stat, og hele veien gjennom folkekrigen, sosialismen og kulturrevolusjonene til kommunismen, er nøkkelspørsmålet politisk makt til proletariatet, på grunnlag av proletariatets og folkets militære makt.

Denne strategien for hele veien til kommunismen, testet i praksis og formulert klart og tydelig i teorien, er unik ved maoismen. Dét er grunnen til at kommunister i dag må være maoister.

Tilleggstekster:

[Staten](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12341) (2017)

[Revolusjonen kommer ikke](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11815) (2015)

[Om NKPs feil da Norge ble invadert](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12295) (2017)

[Hvorfor boikotte valget?](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12407) (2017)

Klassiske tekster:

Lenin – Marxisme og oppstand (https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12487)

Stalin – Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter (https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11287)

Mao – Om folkekrigen (https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12003)

5. Kommunister og organisasjon

5.1. Demokratisk sentralisme.

Demokratisk sentralisme er proletariatets organisasjonsform. Det er to sider som står i motsetning til hverandre men også er forbundet i en sterk enhet, der sentralismen er hovedsida.

For det første; demokrati – at proletariatets organisasjoner praktiserer valgte ledere og ledelser, at medlemmer har rett og plikt til å reise kritikk åpent i organisasjonene, at organisasjonene legger til rette for kritikk-selvkritikk, valg, diskusjoner og at alle medlemmer får innsyn og innsikt i problemer før man fatter vedtak.

For det andre; sentralisme – at når vedtak er fatta så bindes medlemmene til å følge dem, når det er tatt en avgjørelse, så gjelder den for alle. Sentralisme betyr at man har en sentralisert ledelse, valgt av representanter for hele organisasjonen, som har rett og plikt til å lede og å bestemme.

Kommunistisk organisering må være demokratisk-sentralistisk – først og fremst sentralistisk.

5.2. Kaderparti eller masseparti?

Tjen Folket mener at et ekte kommunistparti må bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som veiledning til handling og organisere seg som et kaderparti.

MLM har en partimodell som bryter med andre måter å organisere partier på. De vanlige borgerlige partiene er valgpartier. De er bare organisert for å samle stemmer til sine politikere. Et kommunistparti har helt andre oppgaver, og må derfor organiseres på en annen måte.

5.2.1. Partiet som ledelse

Siden Marx har kommunistene villet være de mest målbevisste innafor arbeiderbevegelsen. En forutsetning for dette var teoretisk innsikt i hvordan arbeiderklassen må organisere seg for å avskaffe kapitalismen.

Mao sier folk kan deles i tre – de relativt mest aktive, de relativt mellomliggende og de relativt tilbakeliggende. Et kommunistparti må først og fremst være en organisasjon av de mest aktive. De relativt tilbakeliggende vil ikke gå i spissen for bevegelsen, men heller følge etter andre.

Oppgaven med å organisere de breie massene er også partiets oppgave – men verktøyet partiet må bruke til dette er revolusjonære enhetsfronter. For å gi disse masseorganisasjonene en retning trengs en målbevisst ledelse; et kommunistisk parti.

5.2.2. Partiet må tilføre bevissthet

Kommunister mener arbeiderklassens politikk må utformes ved hjelp av vitenskaplige metoder, ikke ved følelser eller fordommer. Gjennom sanser kan vi danne oss et bilde av verden, men dette vil alltid være ufullstendig og overfladisk, ja ofte helt feil.

Lenin mente at arbeiderklassen på grunn av sin posisjon i produksjonen, spontant ville utvikle bevissthet om at det er lurt å stå sammen og organisere seg. Men dette var fagforeningsbevissthet og ikke bevissthet om nødvendigheten av sosialismen. Den sosialistiske bevisstheten ble tilført arbeiderklassen ”utenfra” fra sosialistiske intellektuelle.

Marxismen er en praktisk filosofi som hevder at all virkelig kunnskap har rot i praksis, men før denne praksisen skaper virkelig innsikt så må den vurderes vitenskaplig. En forutsetning for å lære noe, er å sortere vekk mange feilaktige inntrykk og tanker.

Lenin mente at tilførelsen av bevissthet ikke skulle være en oppgave for grupper av intellektuelle, men et parti der industriarbeidere og intellektuelle organiserte seg sammen, studerte sammen og utvikla politisk taktikk og strategi i et kampfellesskap. Om et slikt parti hadde dype røtter blant massene, kunne det gi mange en innsikt i nødvendigheten av sosialisme.

Kampmoralen, strategien og framtidsperspektivene må komme fra et annet sted; fra et kommunistisk parti. Og partiet kan bare utvikle dette om medlemmene er aktive og studerende folk. Det er ikke tilfeldig at studiene i de sosialdemokratiske partiene raskt ble noe for eliten av tillitsvalgte og ikke for ”fotfolket” i partiene.

5.2.3. Partiet som revolusjonær generalstab

Et kommunistisk parti må ikke bare være en politisk ledelse, men en revolusjonær generalstab. Uten en generalstab kan man umulig føre en krig. Revolusjonære møter undertrykking og en sosialistisk revolusjon er ikke et teselskap. En revolusjonær ledelse kan altså ikke organiseres som en teklubb. Kommunistpartiet må organiseres for kamp og for illegalitet, fordi et virkelig revolusjonært kommunistparti må møte undertrykking og forfølgelse. Partiet må bygges som et kampparti, et parti for krig.

Kommunistene må praktisere en form for sikkerhet og gjøre det vanskeligere å overvåke partiet og medlemmene. Det må føre radikale kamper med radikale midler, ikke bare bevege seg innenfor rammene av det godtatte. Det må kjempe og utfordre, ikke tilpasse seg systemet. Det revolusjonære er ikke bare en politisk teori, det må også vises i praksisen til og organiseringa av partiet.

For å oppsummere – et kommunistisk parti må være et kaderparti, et kjempende parti, fordi det har tre helt særegne oppgaver:

1. Partiet skal bli en ledelse, en fortropp for arbeiderklassens bevegelse, og ikke et haleheng for denne.
2. Partiet skal tilføre den vitenskaplige sosialismen, en revolusjonær bevissthet, til proletariatet og massene.
3. Partiet skal være en generalstab for å etablere proletariatets politiske makt gjennom langvarig folkekrig.

Det finnes ikke et kommunistparti i Norge. Et kommunistparti er det fremste av de tre redskapene proletariatet trenger og derfor er det å skape et slikt parti, den fremste av kommunistenes oppgaver.

5.3. Sikkerhetslinje.

Kommunister har en rekke fiender. Kommunister blir forsøkt sabotert og ødelagt av fascister, politi, etterretningstjeneste og revisjonister, samt av en del statlige byråkrater, akademikere og journalister. I svært forskjellig grad, forsøker disse å ødelegge. Fascistene bruker fysiske angrep og forsøk på psykisk terror. Politi og etterretning overvåker og kartlegger, saboterer og forfølger med klassejustis. Byråkrater innenfor utdanning og andre institusjoner jobber mot revolusjonære (mot “ekstremisme”) og da gjerne i samarbeid med politi.

Akademikere og journalister bruker indirekte metoder, eksponerer og “avslører” revolusjonære og organisasjonene våre. Revisjonister forsøker systematisk eller spontant å isolere de revolusjonære og vinne de mer tilbakeliggende radikale over til ufarlige standpunkt, til parlamentarisme, eller drive folk inn i passivitet.

Mot alle disse må proletariatets organisasjoner forsvares. Den legalistiske og parlamentariske praksisen til den såkalte “venstresida” i vesten, har lullet de fleste radikale inn i en forestilling om at våre standpunkt bare er politiske meninger som alle andre. Man kan få inntrykk av at revolusjon er lov. Sånn er det sjølsagt ikke. Revolusjon er per definisjon en illegal handling. Derfor kan staten til og med forfølge revolusjonære med loven i hånd.

Men staten og kapitalen har heller ingen hemninger mot å bryte egne lover, eller tilpasse dem og utvise “skjønn” for å ødelegge revolusjonær organisering. Og kapitalismens siste skanse er fascistene, som slett ikke venter på en framtidig revolusjon før de utsetter revolusjonære for terror.

I Norge har fascister en rekke ganger angrepet kommunister og andre antifascister med vold. De har gjennomført bombeangrep mot ungdomshus, bokhandler og første mai-tog. De har flere ganger på 90-tallet skutt mot antifascister. Det har vært en rekke knivangrep.

Kort sagt – virkelige revolusjonære kommunister, og alle våre venner, bør ikke skremmes til passivitet men beskytte aktivismen sin med en linje for sikkerhet. Konkrete tiltak for sikkerhet sammen med sikkerhetskultur, er en naturlig del av rød organisering. Det betyr dekknavn, hemmelige møter, hemmelig medlemskap, at man ikke sprer sladder og privat informasjon, at man ikke blottlegger seg i sosiale medier, at man ikke snakker om organisasjonssaker på telefon og så videre.

5.4. Masselinja.

Kommunistpartiet av MLM-typen kalles et kaderparti – som motsetning til ”massepartiet” som ikke stiller spesielle krav til medlemmene. Men det er en farlig politisk feil om dette blir en form for borgerlig elitisme. Borgerskapet fremmer idealer om sterke enkeltindivider og om førere. De framstiller massene som sauer som må gjetes.

Dette er fremmed for MLM og Maos masselinje. Vi sier at massene er de virkelige heltene. Mao formulerte det blant annet slik:

”Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte barnslige og uvitende, og uten denne forståelsen er det umulig å tilegne seg den enkleste kunnskap.”

Et kaderparti må være en form for lederkollektiv, ikke såkalt sterke individer. Det vil lede ikke gjennom medlemmenes fantastiske individuelle evner, men gjennom en vitenskaplig politisk linje, gjennom organisatorisk styrke og gjennom revolusjonær entusiasime, aktivitet og målbevissthet. Den kollektive ledelsen må kombineres med personlig ledelse og ansvar.

Metoden for å lede, vårt system for ledelse, er masselinja. Den kan kokes ned til to prinsipper:

1. Fra massene til massene.
2. Maos tredeling av massene, av alle grupper av folk, i de forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende, og legge den til grunn for å sveise sammen de aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg.

Mao oppsummerer “fra massene til massene” slik:
“Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.”

Mao slo fast at metoden for å vinne over massene var diskusjon og overtalelse, ikke tvang. Og at kommunistene må være som fisken i vannet, og kjempe sammen med folk og i folkets tjeneste. Å bruke masselinja i dette arbeidet betyr ikke at kommunistene skal erstatte sin politikk med “det flertallet mener”. ingenting kan være lenger fra hensikten med masselinja. Om dette var masselinja, hadde Mao oppsummert den som bare “fra massene”. Det hadde ikke vært behov for noen ledelse eller parti, før eventuelt et flertall kom fram til at det kunne være nyttig. Masselinja er en linje for å forene seg med massene og løfte massenes bevissthet, gå i spissen ved å forene de mest aktive og framskredne rundt ledelsen og vinne over resten av massene gjennom tålmodig og målbevisst kamp i tråd med strategien.

5.5. Å leve som kommunist, å leve for kommunismen.

Vi er ikke individualister. Den kapitalistiske individualismen stiller umulige krav til enkeltmennesket, og fostrer selvhatet. Men kommunismen stiller noen krav til kommunisten. Det er ikke krav som egentlig stilles av oss sjøl, men av de oppgavene vi ser som nødvendige. Å bygge et kommunistparti og gjennomføre en revolusjon er uhyre krevende oppgaver. Om vi mener det er nødvendig, så mener vi også at det er nødvendig for kommunister å dedikere livet til denne oppgaven. Alle kan ikke gjøre dette, og ingen kan gjøre alt. Men denne kampen krever krigere som er fysisk og psykisk dedikert til oppgaven.

5.5.1. Sunn livsstil.

Kommunister har kjempet for sunn livsstil. Det første essayet som Mao Zedong skrev, handlet om fysisk fostring. Han så dette som en naturlig del av det å bygge en sunn og sterk politisk bevegelse. Arbeideridretten har til enhver tid gått hånd i hånd med den politiske bevegelsen. I en rekke land var idrettsforeninger forløpere til arbeidernes klasseorganisasjoner. I den nasjonale frigjøringen av Kina, var det en svær bevegelse for uavhengighet som begynte med å organisere ungdom i idrettsforeninger. Og revolusjonære har ført knallhard klassekamp mot mafia, opiumsbuler og alkohol.

Sunn livsstil betyr ikke kroppshysteri alá kapitalismen, det betyr å legge vekt på god ernæring og å bruke kroppen fysisk. Alle kan trene. Sjølsagt kan ikke alle trene like mye, men det finnes et vell av øvelser som kan gjøres på et stuegulv. Et kvarter om dagen, eller to-tre solide økter i uka, vil gjøre underverker. Og man kan jogge gatelangs eller i naturen. Klarer man ikke trene aleine kan man avtale med kamerater å trene sammen, noe man uansett bør gjøre av flere årsaker.

Den kapitalistiske økonomien og kulturen gjør en sunn livsstil vanskeligere for folk, for eksempel ved at usunn og avhengighetsskapende mat, hele tida er lett tilgjengelig og også relativt billig. Fedme og diabetes er epidemier i moderne kapitalistiske samfunn og det er slett ikke tilfeldig. Det er en direkte konsekvens av kapitalistisk økonomi og kultur.

Å gi etter for kapitalismens usunne kultur gjør verken kampen eller livet enklere. Det som på kort sikt er lett eller gir rask tilfredsstillelse, vil på lang sikt skape problemer og gjøre alt arbeid mye tyngre. Sunn livsstil står i motsetning til ruskultur og narkotika. Som dialektiske materialister er det logisk å se at psyke og fysikk er tett forbundet. Hjernen er materiell og henger sammen med resten av kroppen. Også psykisk helse er en del av sunn livsstil.

Ingen er perfekte og alle vil ha utfordringer. Men man blir ikke bedre, og problemene blir ikke mindre, av å ignorere denne delen av å bygge seg sjøl som aktivist. Tvert om så bør vi hjelpe hverandre gjennom kollektive tiltak som felles trening, friluftsliv og rusfrie sosiale alternativer. Og gjennom å hjelpe, inspirere og motivere til sunn kommunistisk livsstil.

5.5.2. Prioritering, initiativ og struktur.

For å ta det revolusjonære arbeidet på alvor, må man også gjøre noen andre tiltak som koster tid og krefter:

1. Prioritering – Noen må prioritere kampen for kommunismen. Aktivister vil prioritere kampen på ulikt nivå, men kjerna i den kommunistiske organiseringen er de som prioriterer kommunismen og klassen foran alt annet. Også de som deltar på andre nivå, må prioriere for å faktisk delta. Man må rydde tid i kalenderen, prioritere ned andre aktiviteter eller interesser og gå på møter, lese artikler, gå i demonstrasjoner, gi penger og bidra til aksjoner. Å inspirere hverandre til å prioritere, og hjelpe hverandre med å lykkes, er helt sentralt i organisasjonsarbeidet.
2. Initativ – Folk er forskjellig, men revolusjonært arbeid krever initiativ. Vi må se problemer og finne løsninger. Vi må si meninga vår til våre kamerater og ta selvstendig ansvar for enkeltoppgaver. For mange er dette verken naturlig eller enkelt. Her, som i andre spørsmål, kan vi lære mye ved å lese, lære og øve. Det ligger i kommunismens vesen å være offensiv, ikke bare reagere men å ta initiativer. Det er den eneste måten å få seiere i alt fra politisk kamp eller i geriljakrig. Å ta initativer og selvstendig ansvar står ikke i motsetning til samarbeid og kollektiv. Tvert om – først i et kollektiv og gjennom kollektivet, vår vi utløst vårt virkelige potensiale for organisering.
3. Struktur – Initativ og struktur er to av de viktigste egenskapene til ledere. Vi må strukturere arbeidet vårt, ved å lage planer og skrive ned oppgaver. Vi må bruke kalendere aktivt, vi må gjøre avtaler og holde dem. Svært mye organisering faller fra hverandre på grunn av mangel på struktur. Og bare gjennom struktur kan vi bygge videre på praksis og erfaring. Kommunistenes mål er å organisere proletariatet – kjerna i organisering er struktur, den systematiske organiseringa av forbindelser og forhold hos seg sjøl og mellom folk.

5.5.3. Disiplin.

Å snakke om revolusjon uten å ta disiplin alvorlig, er ikke å ta saken på alvor. Proletariatet har få problemer med disiplin, men andre grupper – for eksempel en del ungdom og mange småborgere, har ofte en instinktiv avsky for disiplin. Det smaker av overgrep og tvang for mange. Og basert på enkeltes erfaringer kan det være svært forståelig. Men bare gjennom kollektiv disiplin kan proletariatet befri seg. Massene blir ikke fri i et kaos der alle gjør hva de vil når de vil. I et slikt anarki er det de såkalt sterkeste som overlever. Her kan man briljere om man har noen konkurransefortrinn eller ressurser. Men flertallet vil da overlates til disse sine spontane innfall.

Disiplin er en forutsetning for demokratisk sentralisme. Man må være disiplinert i kritikken og sjølkritikken. Ikke tilfeldig og følelsesmessig, men systematisk, når man velger hvilke punkter som bør kritiseres og hvordan – og hvilke som er underordna og ikke viktige. Disiplin er en forutsetning for at flertallets vilje skal skje, bare om alle forplikter seg til å følge vedtak, vil organisasjonens demokrati faktisk fungere.

Disiplin er en forutsetning for sentralisme og for sikkerhet. Folkets største fordel i motsetning til borgerskapet, er vårt overlegne antall. Men denne fordelen kan bare utnyttes om vi står sammen og kjemper sammen. Det kan bare utnyttes om man slår som en knyttet neve, og ikke med sprikende fingre. Det gjelder i enda større grad når kommunistene er relativt små og svake. Dette krever disiplin.

Og disiplin er ikke bare en metode for å arbeide og oppnå resultater. Det er ikke bare en metode for å organisere sitt eget liv sånn at man klarer å være både arbeider og aktivist. Det er også en form for propaganda. Å vise disiplin, å vise at vi kan gjøre ting i ordna former, er et tydelig signal om at vi tar kampen på alvor. Det viser for andre utenfor oss, at vi er villige til å gjøre det som kreves for å oppnå våre mål. Og det er en vesentlig del av vår propaganda, å fortelle folk hva som kreves for å knuse kapitalismen. Det er ikke nok med gode ønsker eller at man gjør hva man spontant har lyst til for å motarbeide den. Kapitalismen kan bare avskaffes gjennom krig, og krig krever soldater.

I alle borgerlige hærer forsøker de å dyrke disiplin. Å marsjere, å bruke uniformer, å ha seremonier, kamprop, symboler, sanger – alt dette bygger hæren som en kampdyktig organisasjon. Det gjør soldatene vant til å løse oppgaver sammen og under felles ledelse. Det driller nødvendigheten av å gjøre oppgavene som en del av en større helhet og som ledd i en overordna strategi. Det bygger også kameratskap og samhold, noe som er forutsetninger for å bygge militære enheter.

En folkehær eller andre proletære organisasjoner bryter med borgerlige kommandometoder, undertrykking, sjåvinisme og andre negative eksempler på dårlig autoritet. Men kommunister må dyrke proletarisk disiplin for å utfordre makta. Og den kommunistiske bevegelsen har tradisjonelt vært svært god på proletarisk disiplin. Overalt i verden gjør kommunister dette – for eksempel når folkehæren marsjerer på Filippinene, når Folkets Kvinnebevegelse marsjerte i Peru eller under enorme parader og massemønstringer i Kina og Sovjetunionen. Vi ser ikke på disiplin og uttrykk for disiplin, eller styrke, som noe dårlig. Tvert om.

Å være disiplinert begynner i det daglige ved å skape noen rutiner og ta avtaler og tidspunkt og arbeid alvorlig.

5.5.4. Motivasjon

Perus Kommunistiske Parti stilte som kommunistenes oppgave å politisere, mobilisere og organisere massene. Man må også mobilisere seg sjøl til innsats, og mobiliseringen starter på omtrent samme måte både for individer og for massene. Det krever en form for overbevisning og det krever tro på at det man gjør nytter.

Alle ting har gode og dårlige sider. Slik er det med alt i livet og derfor kan man se ting både negativt og positivt. Av og til er den dårlige sida så enormt overveiende, at den knuser den gode sida totalt. Men likevel er det vår oppgave å forsøke å motivere oss sjøl og andre til å presse gjennom selv de største hindre og dypeste bølgedaler. Kommunismen er en relativt ung bevegelse (sammenlikne den bare med en av verdensreligionene, som har eksistert i 1000 og 2000 år…). Så den er relativt svak sammenliknet med kapitalismen.

Men kommunismen har framtida foran seg. Og det kan vi avdekke ved å studere utviklingen, ved å studere kapitalismens iboende motsigelser og ved å være en del av proletariatet – som er klassen som vil knuse kapitalismen. Motivasjon er tett knyttet både til politisk teori og praksis. Man må både forstå i dybden at kapitalismen er et forferdelig system som må vekk, og se i praksis at det nytter å arbeide mot den.

En rekke andre faktorer spiller inn, og folk er svært forskjellige. Motivasjonen kan også være opplevelsen av kameratskap, solidaritet, klassehat, kjærlighet til folket, hat mot imperialismen, forakt mot kapitalistene og så videre. Det kan være alle disse følelsene, eller bare én av dem, som gjør at vi finner motivasjon til å dedikere deler av livet, eller hele livet, til kommunismen.

Av og til må man søke inspirasjon og hjelp for å motivere seg sjøl. Det finnes en rekke eksperter på motivasjon, som har skrevet eller holdt foredrag om temaet. Man kan oppsøke disse og lære mer om hvordan man kan motivere seg sjøl i hverdagen. Dette er en av de vanskeligste, men også viktigste, oppgavene for en kommunist. Demotiverte folk vil ofte gjøre minst mulig, derfor trenger vi å dyrke motivasjonen hos oss sjøl og hos andre. Ros og støtte, konstruktiv kritikk og konstruktiv sjølkritikk – dette er metoder vi må ta i bruk aktivt.

Til slutt – om man ikke evner å være aktiv kommunist, som setter av mye tid og krefter og prioriterer kommunismen først, så betyr ikke det at man er mindre verdt eller at man ikke kan bidra. Kommunister dyrker kjærligheten til folket – der majoriteten aldri vil bli kommunistiske kadre. Vi er glad i hverandre, selv om ikke alle kan bidra like mye. Og bidragene fra folk som bidrar litt, gir penger, møter opp på én demo i året, kommer på noen møter – det er viktige og avgjørende bidrag. Vi må vise takknemlighet og samhold med alle de som er en del av bevegelsen, selv om bare et mindretall til enhver tid vil være svært aktive kadere. Og har man ikke kapasitet til å delta i en kommunistisk celle, kan man likevel delta i en masseorganisasjon – eller være en fast sympatisør som gir penger eller bidrar på andre måter. Og noen vil av og til ta et skritt tilbake, og andre vil ta et skritt fram. Slik er livet og virkeligheten.

Men dette går to veier – de som støtter, deltar litt eller er mindre aktive, må se det som en viktig oppgave å motivere, hjelpe og bidra til dem som er lengst framme i frontlinjen. Man må ikke holde tilbake aktiviteten til de mest aktive, eller forlange at alle skal være relativt mindre aktive. Tvert om så må initiativ, ledelse, dedikasjon og aktivitet hilses som positive kvaliteter. Uten kommunister som dedikerer hele livet til kommunismen, vil den aldri seire. Historien til proletariatet har mange martyrer som ofret absolutt alt for proletariatet og kommunismen. Disse heltene bør være våre forbilder og idealer, og de lever videre i vår kamp.

Tilleggstekster:

[Partier, politikk og marxisme](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12211) (2016)

[Kaderparti eller «masseparti»?](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12031) (2015)

[Møt nederlag med et smil](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11753) (2015)

[Å skille mellom mål og middel](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11705) (2014)

[Mot kritisisme, karrierisme og kameraderi](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11583) (2014)

[Mot opportunisme og kritisisme](https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10655) (2010)

Klassiske tekster:

Lenin – Hva må gjøres? (https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10196)

Mao – Om å rette på feilaktige idéer i partiet (https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10381)

PKP- Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy (https://tjen-folket.no/start/view/12414)

6. Les, studér mer – og organisér deg!

Vi oppfordrer alle revolusjonære til å studére mer. Men viktigst er det å organisere seg. Uten organisasjon får vi ikke til noe som helst. Alene er man svak, sammen er man sterk. Vi studérer ikke kommunisme for moro skyld eller som hobby, men til hjelp for å lære oss det politiske håndverket å gjøre revolusjon. Som Marx sa: “Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.”

6.1. Å lese og studére mer

Ikke alle liker å lese på egenhånd, men det kan være svært viktig for å lære og utvikle seg som kommunist. De viktigste tekstene finnes på nettet på engelsk, og mange av dem finnes også på norsk. Her er noen av dem:

En helhetlig innføring i marxismen-leninismen-maoismen, i en historisk kontekst – og med lenker til videre lesning: Indisk grunnkurs i MLM https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12502

Aktivister i Tjen Folket har brukt MLM til å skrive en rekke artikler om mange tema: MLM-teori fra Tjen Folket https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12584

Tjen Folket har samlet viktige marxistiske tekster på norsk på nett: Klassiske tekster https://tjen-folket.no/start/view/10384

Tjen Folket har skannet inn og digitalisert sitater av formann Mao Zedong, som er utvalgte utdrag fra hans samla verker fram til midten av 60-tallet. Det er en av verdens mest trykte bøker og ligger her: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12225

Tre svært viktige artikler, som oppsummerer de tre stadiene av MLM, kan man lese her:

Lenin – Marxismens tre kilder og tre bestanddeler: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12126

Stalin – Om leninismens grunnlag: https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11282

PKP – Om marxismen-leninismen-maoismen: https://tjen-folket.no/start/view/12125

Med utgangspunkt i disse tre tekstene fra Lenin, Stalin og PKP, kan man se hvilke deler av teorien som den tidens fremste kommunister regnet som viktigst. Disse punktene kan man ta utgangspunkt i, når man skal studére videre.

Det er også anbefalt å begynne med en del tekster på norsk, gjerne skrevet i nyere tid, da disse ofte er litt lettere å lese for folk som ikke har lest så mye marxistisk litteratur. Det er en egen marxistisk sjargong (ordbruk) som kan være en hindring i begynnelsen. Det hjelper som regel å studére sammen med andre.

6.2. Viktige tekster organisert etter tema

Følgende tema og tekster er utmerka for videre studier i MLM – men det må bemerkes at de kommunistiske klassikerne har skrevet mye om disse temaene, som ikke ligger på norsk på nett.

Vi vil særlig bemerke at Marx sine verker om økonomi, og da fremst av disse Kapitalen, ikke ligger i digitalisert form på nett. Også kortere artikler om lønn, pris og profitt, av Marx og Engels, mangler. Ellers kan vi også trekke fram at på norsk på nett mangler Marx sine verker om Pariskommunen og borgerkrigene i Frankrike, Stalin sine omfattende verker mot trotskisme og annen opportunisme og en rekke andre spørsmål, Mao sine nyeste verker og en rekke tekster av maoister i vår samtid. Man finner derimot mye av dette på engelsk om man leter på nett.

Vi anbefaler at man konsentrerer seg først og fremst om de spørsmål som klassikerne selv løfter fram som viktigst. Man kan ha sine favoritt-tema, eller særinteresser, og disse kan variere fra dag til dag, men vi tror at den beste forståelsen kommer ved å fordype seg i de nøkkelspørsmålene som klassikerne løfter fram – og da fremst av disse, og i uprioritert rekkefølge:

1. Den historiske materialismen.
2. Loven om motsigelsen (dialektikken).
3. Loven om merverdien.
4. Varen – og lønn, pris og profitt.
5. Klassestandpunkt for proletariatet.
6. Masselinja og metoder for ledelse.
7. Kommunistpartiet, folkehæren og enhetsfronten.
8. Langvarig folkekrig.
9. Proletariatets diktatur og staten.
10. Imperialismen og nydemokratiet.
11. Det nasjonale spørsmålet og proletarisk internasjonalisme.
12. Proletær feminisme.
13. Tolinjekamp og kulturrevolusjon.
14. Opportunisme og revisjonisme.

6.2.1. Historisk og dialektisk materialisme:

Marx – Teser om Feuerbach https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12453

Engels – Sosialismens utvikling https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10663

Stalin – Om den historiske og dialektiske materialismen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10506

Mao – Hvor kommer de riktige tanker fra? https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10188

Mao – Om motsigelsen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10179

Mao – Om praksis https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10178

6.2.2. Kritikk av den politiske økonomien:

Engels – En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11762

Lenin – Imperialismen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10645

Sovjetøkonomer – Lærebok i politisk økonomi https://tjen-folket.no/sentralt/view/10791

6.2.3. Vitenskapelig sosialisme:

Marx og Engels – Det kommunistiske manifest https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10653

6.2.3.1. Staten og proletariatets diktatur:

Lenin – “Demokrati” og diktatur https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12486

Lenin – Staten https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12485

Lenin – Staten og revolusjonen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10189

Mao – Om folkets demokratiske diktatur https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10186

6.2.3.2. Revolusjon og folkekrig:

Lenin – Marxisme og oppstand https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12487

Lenin – “April-tesene” https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12477

Stalin – Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11287

Mao – Om folkekrigen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12003

6.2.3.3. Parti og ledelse:

Lenin – Hva må gjøres? https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10196

Mao – Forbedre våre studier https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10924

Mao – Om å rette på feilaktige ideer i partiet https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10381

Mao – Noen spørsmål om metoder for ledelse https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10183

Mao – Korriger arbeidsstilen i partiet https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10182

Mao – Mot liberalismen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10177

PKP – Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy https://tjen-folket.no/start/view/12414

6.2.3.4. Det nasjonale spørsmålet og proletarisk internasjonalisme:

Lenin – Om parolen for et europas forente stater https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10088

Mao – Verdens folk forén dere https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10292

6.2.3.5. Proletær feminisme:

Adrianzen – Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12658

Avanti – Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12570

6.2.3.6. Opportunisme og revisjonisme:

Lenin – Marxisme og revisjonisme https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11283

KKP – Vedtak om Kulturrevolusjonen https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11284

6.2.3.7. Klassestandpunkt

Mao – Den dumme oldingen som flytta fjella https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10185

Mao – Bevar stilen med å leve enkelt og kjempe hardt https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10187

Mao – Tjen folket https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10184

6.2.3.8. Front

Komintern – Teser om enhetsfronten https://tjen-folket.no/sentralt/view/12611

Mao – Om ungdomsforbundet https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12288

Dimitrov – Enhetsfrontens og folkefrontens problemer https://tjen-folket.no/sentralt/view/10407

CPI(Maoist) – Vårt arbeid i urbane områder https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12649

6.3. Organisér deg!

Bli med i en Rød Studiegruppe, bli med i en rød front, bli med i en antifascistisk front – søk kandidatmedlemskap i en kommunistisk organisasjon.

Det er to feil man kan gjøre i spørsmålet om å organisere seg. Man kan tro at man er verdensmester og skal inn i organisasjoner for å belære alle andre. Eller man kan tro at man ikke kan nok, at man må lære alt før man kan bli med. Begge deler er feil. Alle som støtter kommunismen bør ha kontakt med kommunistiske organisasjoner. Man bør snakke med lokale folk og vurdere om man bør bli med og om man kan være med.

Hvis man er usikker, men liker politikken, kan man bli med i en frontgruppe og organisere seg som støttespiller. Man kan be om om å få studére mer og lære mer, før man går videre. Man trenger aldri være enig i alt. Ingen er enig i absolutt alt. Kommunister diskuterer alltid sitt arbeid, og man er aldri hundre prosent fornøyd. Også politisk er det uproblematisk at vi har forskjellige vurderinger.

Alt vi krever for at folk skal organisere seg kommunistisk, er at de oppfører seg ærlig og redelig og sier åpent fra hva man mener, og at man følger organisasjonens disiplin og vedtak. Vi har noen andre krav også, men grunnleggende kan de fleste som støtter kommunismen slutte seg til en kommunistisk organisasjon eller en rød front.

Man kan bidra sjøl om man er fersk. Man kan bidra sjøl om man er veteran. Man ikke bare kan – om man er enig i det grunnleggende, så bør man se dette som en plikt. Kapitalismen forsvinner ikke av seg sjøl. Det krever langvarig og hardt arbeid. Å bidra, selv om man bare bidrar litt, utgjør en forskjell. Er man ti kommunister, så må man bli elleve før man blir hundre. Er man hundre, så må man bli hundre og én før man blir tusen. Og så videre. Hvert store kvalitative sprang, begynner med et lite kvantitativt skritt. Snakk med kursleder, ta kontakt med en lokal kommunist eller send e-post til kommunistene og spør om vi kan møtes for en samtale.

Vi trenger deg – du trenger oss!

7. Tillegg

Her er informasjon som kan være nyttig for kursdeltakere, kursledere eller underkapitler som er viktige men ikke kom med i kapitlene av plasshensyn.

(…)

7.3. Enkel tidslinje

Utviklinga av MLM – og kort om personer, partier og hendelser.

Karl Marx (1818-1883) – Grunnlegger av marxismen, filosof, økonom, og kommunistisk leder.

Friedrich Engels (1820-1895) – Marx’ nærmeste kamerat, historiker og kommunistisk leder.

Kommunistenes Forbund (1836-1852) – Verdens første marxistiske organisasjon.

Pariskommunen (1871) – Verdens første revolusjonære proletariske stat, oppretta i Paris.

Marxismen – Første stadium av MLM, utviklet i hovedsak av Marx og Engels.

Sosialdemokratiet – Sosialistiske arbeiderpartier, som ble reformistiske valgpartier.

Vladimir Lenin (1870-1924) – Leder av bolsjevikene og Oktoberrevolusjonen.

Bolsjevikene (1903-1956) – Det russiske og sovjetiske kommunistpartiet.

Josef Stalin (1878-1953) – Leder for bolsjevikene og Sovjetunionen fra 1924 til 1953.

Oktoberrevolusjonen (1917) – Den russiske proletære revolusjonen som seiret i 1922.

Komintern (1919-1943) internasjonal organisasjon av verdens kommunistpartier.

Sovjetunionen (1922-1990) – Verdens første sosialistiske stat.

Leninismen – Andre stadium av MLM, utviklet i hovedsak av Lenin og Stalin.

Trotskismen – Etter Leon Trotskij, sentrist i bolsjevikpartiet og fiendtlig til Stalin.

Kontrarevolusjonen i Sovjet (1956) markeres med Khrustsjovs seier på 20. partikongressen.

Mao Zedong (1893-1976) – Leder for Kinas Kommunistparti (KKP) og Folkerepublikken Kina.

Folkekrigen i Kina (1927-1949) der KKP og folkehæren slåss fram til seier i hele landet.

Abimael Gonzalo (født 1934) – Leder av Perus Kommunistiske Parti (PKP) og folkekrigen.

“Lysende sti” – Et kallenavn på PKP, som aldri ble brukt av partiet selv.

Kulturrevolusjonen i Kina (1966-1976) – Den første proletære revolusjonen i sosialismen.

Kontrarevolusjonen i Kina (1976-1978) – Høyresiden i KKP gjeninnfører kapitalismen.

Maoismen – Tredje stadium av MLM, utviklet i første rekke av Mao og først formulert av PKP.

Folkekrigen i Peru (startet i 1980) – Ledet av PKP for nydemokratisk revolusjon i Peru.

RIM (stiftet i 1984) – Nå nedlagt maoistisk internasjonale av parti og grupper, deriblant PKP.

Folkekrigen i Nepal (1996-2006) – Ledet av og forrådt av Prachanda, leder for maoistpartiet.

Folkekrigen på Filippinene (startet 1969) – Pågående folkekrig i over 50 år på Filippinene.

Folkekrigen i India (siden 1980) – Pågående folkekrig i over 40 år i India.

7.4. En rød folkets kultur.

Et folk som er splitta i individer som ikke kan stole på hverandre, som rakker ned på hverandre, som tenker mer på karriere enn på kamerater, mer på seg selv enn på fellesskapet, som dyrker overklassens stil og drømmer om rikdom og luksus – kan ikke reise seg og knuse undertrykkinga. Skal kapitalismen vekk, så må man ikke bare ta oppgjør med profittjaget i produksjonen men også med den kapitalistiske kulturen.

Så lenge kapitalismen dominerer så vil også den kapitalistiske kulturen dominere. Og historien har vist at selv om vi gjør revolusjon og bygger sosialistiske samfunn, så vil kapitalistisk kultur overleve og avles fram også der. Det er en rein ønskedrøm å vinne en total seier mot den kapitalistiske kulturen på kort sikt. Det er en svært langvarig prosess. Og vi trenger heller ingen total seier over denne kulturen, for å bygge motmakt mot dagens herskere.

Men det trengs en motkultur for å skape motmakt. Det trengs holdninger, teorier, tanker og følelser som står i konflikt med kapitalismens kultur – for å kunne bygge organisasjoner og områder som står i konflikt med kapitalismens økonomi og politikk. Grupper som dyrker individualisme kan ikke samle folket. Grupper som dyrker mannssjåvinisme kan ikke forene folk mot kvinneundertrykking. Grupper som dyrker religionskonflikt, kan ikke samle kristne og muslimske arbeidere til felles kamp. Uten en rød kultur kan man ikke bygge rød makt.

Arbeiderklassens bevegelse på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var slett ikke begrenset til økonomiske spørsmål. De studerte og populariserte sosialistisk teori, filosofi og økonomi. De lagde skoler og teater for folket. De organiserte biblioteker, filmvisninger, dansetilstelninger, diktopplesninger, aviser, magasiner. Allsangen gikk som en rød tråd gjennom bevegelsen. Arbeiderbevegelsens kultur ble en kultur for og av massene. Dette var en klar forutsetning for å rive arbeiderklassen løs fra herskerklassens politiske innflytelse og konstituere den som en sjølstendig politisk kraft. (…) Den hadde sine ungdomsbevegelser, sin kvinnebevegelse, sin organisering av intellektuelle – den hadde et mangfold i kulturuttrykk. Det var ikke bare én stil. Det var alt fra filmskaperen Eisenstein og forfatteren Berthold Brecht, pionerer innenfor film og teater som i dag regnes som «høyverdig» kultur, til amatørteater og allsang på fagforeningsmøter. Men grovt sett hadde de samme form og innhold; en kunst for og av massene, som dyrker samholdet og fellesskapet, som ikke ser opp til eliten men tvert om løfter opp og fram de som sliter og strever i «de navnløses hær». Istedet for å dyrke det «sterke» individet, dyrker denne kulturen styrken i massen og i kollektivet. (…)

Mao Zedong slo fast at for å bygge en politisk makt må man bygge en politisk opinion. Og uten kulturkamp er dette umulig. Det lar seg ikke gjøre å bygge en brei, sterk og uavhengig arbeiderbevegelse – om den skal operere utelukkende med herskerklassens egen kultur. Folk som bare drømmer om egen personlig rikdom kommer ikke til å legge ned all den tida og alle de kreftene som trengs for å bygge en motmakt.

Kapitalistene har sine penger, fattigfolk sin kapital er organisasjon. Men det er utenkelig med sterk organisasjon uten sterk politisk kultur.

7.5. Andre aspekter ved strategien

Maoismen er et verktøy til kamp for en proletær klasselinje og folkelig kamp på alle arenaer. Den politiske kampen er massenes egen kamp. Denne må bygges rundt de felles interessene, men det er også særegne kamper og kampavsnitt der grupper av folket – eller hele folket – må organiseres særegent for å løse særegne oppgaver.

7.5.1. Proletær feminisme.

Friedrich Engels viser i sitt klassiske verk “Familien, privateiendommens og statens opprinnelse” at kvinnen opplevde det han kaller et historisk nederlag, med innføringen av privateiendommen. I urkommunistiske samfunn levde mennesker i matriarkater – slektsskap ble ordnet etter mor. Men med privateiendommen overtok farsretten, og patriarkatet var et faktum.

En proletær feminisme, en rød kvinnebevegelse, vokser ut av en annen tradisjon enn både den liberale og den radikale feminismen. Den vokser ut av marxismen. Patriarkatet og kapitalismen er i dag ikke to adskilte systemer som lever i hver sin forskjellige virkelighet. Disse er sammenfiltret til ett system; en imperialistisk og patriarkalsk kapitalisme. I dette systemet opplever kvinner – og andre grupper som undertrykte nasjoner – særegne former for undertrykking, i tillegg til undertrykking og utbytting av proletariatet. Dette skaper behov for særegen mobilisering, organisering og kamp. Men rota til undertrykkinga ligger i systemet selv, slik at en løsning på problemet forutsetter et oppgjør med det kapitalistiske systemet selv. Virkelig kvinnefrigjøring krever revolusjon.

7.5.2. Proletær internasjonalisme.

Imperialismen oppsto ved at et lite knippe imperialistiske land delte verden mellom seg. Slik er det fortsatt. Kolonialisme er erstatta med nykolonialisme. De åpne kolonirikene er erstatta med det noe mer fordekte, for eksempel i USAs dominans over store deler av verden. Lenin er en av de fremste i utforminga av den proletariske internasjonalismen.

Han skriver at proletariatet ikke kan nå sitt store mål uten å kjempe mot all nasjonal undertrykkelse. Han slo fast at proletariatets partier i de imperialistiske landene ubetinget må anerkjenne og forsvare de undertrykte nasjoners selvbestemmelsesrett – inkludert retten til politisk løsrivelse. Og han skrev at “en sosialist i en stormaktsnasjon eller en nasjon med kolonier som ikke forsvarer denne retten, er en sjåvinist”.

Lenin skrev at “imperialismen er en epoke da nasjonene i hele verden mer og mer blir undertrykt av en håndfull «stormakter», og derfor er kampen for den internasjonale sosialistiske revolusjon mot imperialismen umulig uten anerkjennelse av nasjonenes selvbestemmelsesrett.”

7.5.3. Antifascisme.

Fascismen er kommunistenes dødsfiende. Den representerer de mest reaksjonære og undertrykkende delene av borgerskapet. De vil slå alle framskritt tilbake. De organiserer terror mot proletariatets organisasjoner, og mot religiøse minoriteter eller andre som rammes av deres sjåvinisme. Fascismen betyr krig, folkemord og enda mer brutal kapitalisme. Derfor må kommunister stå i første rekke i kampen mot fascismen. Antifascisme er sjølforsvar.

7.6. Tolinjekampen.

Klassekampen skjer i hele samfunnet. Den skjer også kulturelt, sosialt, politisk og ideologisk. Klassekamp føres på alle fronter, også med ideer og politiske linjer. Kommunistpartiet og de andre organisasjonene fra proletariatet, preges også av klassekamp. Borgerlig og småborgerlig tenkning har mye innflytelse over tenkninga til folk også i proletariatet. Og den oppstår også inne i det kommunistiske partiet. Det skjer på mange måter, blant annet ved at nye medlemmer tar med seg gamle borgerlige ideer inn i partiet. I partiet – og andre proletære organisasjoner – føres det klassekamp mellom borgerlig og proletær linje. Det tar form av kamp mellom høyrelinjer og venstrelinjer.

Hvis høyrelinja vinner gjennom, skifter partiet farge. Det slutter å være rødt, slutter å være proletært, og kan ødelegges helt eller bli et vanlig borgerlig parti. Maoister mener at tolinjekampen må organiseres. Den må få rom og plass i partiet. Den må ikke undertrykkes av ledelsen, men heller oppmuntres og ledelsen må delta i den. Og også i ledelsen må det føres tolinjekamp. Selv om tolinjekampen undertrykkes, vil klassekampen pågå – men den pågår da skjult og medlemmene ser den ikke så tydelig og kan derfor ikke delta bevisst i den. Det er en farlig feil.

Som alle ting i hele verden er partiet også en enhet av motsigelser. Det er en levende organisme som utvikler seg gjennom kamp. Tolinjekampen er den viktigste formen for kamp om partiets utvikling.

(…)

Vi har utelatt noe fra det trykte heftet i denne versjonen for nett. Red.